Anmeldelser

Anmeldelse: Katastrofefilmen Nordsjøen kunne engasjert mye mer

Blir vi nordmenn overmodige av all oljen vi har hentet opp av havet? Ja, svarer katastrofefilmen Nordsjøen. Nå hevner naturen seg på oss i kinosalen.

Før var det bare Hollywood som kunne lage katastrofefilm. Oppskriften er å la en familie havne i forferdelige hendelser som de bare med nød og neppe overlever. Sjangeren krever høy datateknisk kompetanse og kapasitet til å lage voldsomme eksplosjoner, jordskjelv og uvær slik at bygninger velter, raser og brenner ned. I det spektakulære kaoset der menneskene må slåss på dødens rand, ofrer sågar noen livet før tilværelsen faller på plass igjen og rulleteksten kan gli over lerretet.

I Nordsjøen går alarmen først på én oljeplattform, så på en annen og til slutt uler det overalt. Den modige heltinnen Sofia (Kristine Kujath Thorp) og hennes litt engstelige kollega Arthur (Rolf Kristian Larsen) drar ut til Gullfaks A for å redde liv.

---

Film: Action/Drama

Nordsjøen

Regi: John Andreas Andersen

Med: Kristine Kujath Thorp, Rolf Kristian Larsen, Anders Baasmo, Henrik Bjelland, Bjørn Floberg, Anneke von der Lippe, Ane Skumsvoll, Cengiz Al

Norge 2021

1 time 45 minutter

Aldersgrense: 12 år

---

Tredje norske film

Men la oss først ta en liten avstikker til tidligere katastrofefilmer. Amerikanske filmprodusenter tyr gjerne til en mannlig superstjerne som redder den lille familien på forutsigbart vis. Det skjedde i San Andreas (2015) der San Francisco ble rasert av et jordskjelv. Muskelbunten Dwayne Johnsen spilte en familiefar som aldri svikter kone og barn. Den tøffe pappaen kom dem til unnsetning i helikopter.

Med Bølgen samme år viste norske filmskapere at de mestrer sjangeren. Helten var ingen fysisk sterk figur – Kristoffer Joner spilte en litt distré og småsurrete familiefar som kona (Ane Dahl Torp) måtte få fart på. Men som geolog hadde han en febrilsk energi der han grublet på hvorfor fjellet ved Geirangerfjorden oppførte seg så rart – ville det rase ut?

Nordsjøen

Rase gjorde det så sannelig, bølgen kom, bare så vidt overlevde familien. I neste film – Skjelvet (2018) – slet Joners geologskikkelse med post-traumatisk stress-syndrom etter strabasene. Han flyttet familien sin til Oslo, men der bablet han snart om en ny naturkatastrofe: At hovedstaden ville bli rammet av jordskjelv. Hvilket den også ble, ettertrykkelig.

Manusene i Bølgen og Skjelvet ble fundert på en vitenskapelig antakelse om at tsunami og jordskjelv en dag vil ramme henholdsvis Geiranger og Oslo. Det er verre å tro på hendelsene som nå utspiller seg i Nordsjøen. Ideen er at det undersjøiske Storeggaraset som fant sted for 8.200 år siden i havet nordvest av Kristiansund, kan føre til et nytt gigantras som følge av norsk oljeboring. Så vidt jeg forstår, mener ikke forskerne at dette vil skje, med mindre det kommer et ekstremt sterkt jordskjelv.

Worst case

Men i Nordsjøen inntreffer dommedag over 350 norske oljeplattformer. Det som først tolkes som en innsynkning i havbunnen ved Ormen Lange-feltet, oppfattes dernest som en gasslekkasje fra en brønn, for så å utvikle seg til et totalhavari for all oljeproduksjon i området. Med potensielt fatale forurensingsfølger.

I dette skrekkscenarioet prøver menneskene å redde seg selv og hverandre. Sofia og Arthur er eksperter på å styre en pølseformet undervannsrobot under vann for å lete etter oljearbeidere som er fanget i en av installasjonene. Her gis skremmende inntrykk av hvor farlig det er å være på jobb i Nordsjøen når ting går helt galt.

Katastrofebildene blir for få og for lite nærgående

—  Kristin Aalen, kritiker

Manusforfatterne Lars Gudmestad og Harald Rosenløw-Eeg vrir tommeskruen til slik at Sofias kjæreste, oljearbeideren Stian (Henrik Bjelland), må berges. Dermed kan regissør John Andreas Andersen skape ikke bare utvendig dramatikk, men også bygge opp et følelsesmessig press hos heltinnen, noe Kujath Thorp framstiller meget overbevisende. Vil Stians lille sønn noen gang få se faren sin igjen? Er det mulig å overleve når marginene er så vanvittig små og klokken tikker mot sammenbrudd ute på Gullfaks A?

Nordsjøen

Savner mer krise

Andersen skaper spennende scener ved hjelp av undervannsroboten og ikke minst idet en livbåt skal skytes ut fra plattformen. Regissøren pendler mellom personene som kjemper for å overleve ute i havet og aktørene i oljeselskapets kontrollsentral på land som må hanskes med store dilemmaer og ta brutale beslutninger. Men bilder av ansatte foran overvåkingsskjermene har likevel noe grått og sterilt over seg som skaper avstand til de pågående ødeleggelsen ute i havet.

Dermed blir katastrofebildene for få og for lite nærgående. Krisestemningen som truslene nødvendigvis må skape i det norske samfunnet, er underspilt. Vi får bare glimt av nyhetssendingene på fjernsyn, men hvor er journalistene som maser om informasjon, hvor er debattene i media etter at oljearbeidere har omkommet? Når får noen ferten i hva regjeringen vil gjøre for å begrense skadene i havet? Kort sagt, her kunne filmen kokt over av pågående krise, eskalerende katastrofe og nådeløs oppvask i etterkant.

Men katastrofefilm er en egen sjanger som demper slike vinklinger. Her nøyer man seg med å følge noen få utvalgte: Gutten, pappaen, kjæresten og en håndfull mennesker som gjør sitt aller, aller beste i møte med ekstreme påkjenninger. Det er greit nok, men det kunne blitt så mye bedre og enda mer engasjerende.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser