Anmeldelser

Anmeldelse: Munchmuseet innfrir langt på vei

KUNST: Munchmuseets har en lite appellerende innpakning, men alt i alt er utstillingene og museet en kraftprestasjon det er all grunn til å juble over.

Mange har ment mye om Munchmuseet, og slik vil det selvfølgelig fortsette. Bygget i seg selv er åpenbart langt fra pent: en overdimensjonert blikkboks i det fremvoksende, gentrifiserte Bjørvika. Når jeg betrakter det på avstand klarer jeg ikke la være å tenke på hele museet som en enorm haug byggematerialer, rett og slett. Den gjennomhullede fasaden gir det hele en porøs og underlig diffus identitet.

Her er det hverken museal pondus eller historisk sus.

Hele bygningen er rett og slett blottet for sjarme; det er industrielt og hardt i uttrykket og kan minne mer om en flyplass enn noen kulturinstitusjon.

---

Kunst

Munch

Åpningsutstillinger og museumsbygg

Alle utstillingene åpner 22. oktober

---

Flyplass-estetikk

Inntrykket er ikke særlig annerledes på innsiden: med de store glassvinduene, åpne trapperommene og mange rulletrapper er inntrykket kjølig og brutalt. Flere valg i rommene hvor kunsten vises er også snodige – benkene ser billige og ubekvemme ut og flere steder er det skjemmende gliper mellom vegg og gulv, som det ikke burde være vanskelig å finne en bedre løsning for.

I det store bildet er det ikke innpakningen som er det viktigste, men kunsten og hvordan den presenteres

—  Kjetil Røed

Presentasjonsvideoen for museet som jeg så på pressevisningen – jeg vet ikke om det er denne som vil brukes videre – var dessuten flaue greier, med sin anstrengt «ungdommelige» bruk av chatte-vinduer a la NRK-serien Skam og innledende synsvinkel fra skateboard. Kleint.

Jeg kjøper heller ikke argumentene for at museet bare kalles «Munch». Det er som om museet skjemmes over å være et museum (men den er ikke så ille som Nasjonalmuseets hårreisende logo, som både er uelegant og knapt leselig).

Munchmuseet

Enorm bredde

I det store bildet er det likevel ikke innpakningen som er det viktigste her, men kunsten og hvordan den presenteres. Og her lykkes museet langt på vei.

I Alt er liv, som tar utgangspunkt Munchs ufullførte prosjekt Kunnskapens Tre, får vi innblikk i et svevende univers av tekstblokker og skisser som gir oss tilgang til Munch på det famlende idestadiet. Det er spennende å se rester av tanker og ideer samt sporer til andre verk som skulle komme.

Uendelig er blant de bedre presentasjonene av Munch jeg har sett. Det enorme utvalget er samlet slik at vi får se spennvidden i motivene han jobbet med på en assosiativ og ansporende måte. Jeg liker den lekende monteringen som lar tankene flyte utover de opptråkkede stiene for Munch-fortolkningen. Her kan man virkelig bruke dager og uker på å vandre rundt og filosofere i flukt med vår mest kjente kunstner.

Presentasjonen av museets utgaver av «Skrik» er også fiffig: Det er tre skap i et eget rom som åpner seg, en av gangen, med bestemte tidsintervaller. Den tematiske oppdelingen er kanskje litt selvfølgelig, men som verdimessig kompass i Munchs univers fungerer det fint med avdelinger som «kjærlighet», «kjønn» og «alene». Å gruppere sammen verk etter merkelapper som «ute» og «i bevegelse» blir imidlertid ganske intetsigende.

Munchmuseet

Stenersen og solen

Presentasjonen av versjoner av «Solen» og andre verk til universitets aula i utstillingen Monumental er også imponerende, av den enkle grunn at rommet de er montert i strekker seg over hele to etasjer. Verkene får puste, de kommer til sin rett.

I Inntil får vi se en rekke av Munchs tresnitt og trykkplatene til verket Møte i verdensrommet, som det faktisk ikke finnes noe avtrykk av. Dette er det beste i utstillingen. Stenersen-museet er også inkludert i Munch, og har fått en egen etasje – det er fint å se såpass mye av Stenersens samling, men som utstilling betraktet er dette den mest konservative og kjedelige av de nyåpnede. Det er få kuratoriske grep som inviterer til nye blikk her, men jeg koser meg med å se igjen Jacob Weidemanns kanskje beste skogbunn-bilde og flere andre perler.

Jeg kommer i hvert fall til å bli fast gjest her

—  Kjetil Røed

Noen vil sikkert også henge seg opp i om Stenersens testamente er fulgt ved å inkludere hans samling i Munch, men slik jeg ser det kan man utmerket godt argumentere for at Stenersen-etasjen er en selvstendig enhet i bygget.

I de eksperimentelle utstillingene Skygger og Giftig – en Edvard Munch-opplevelse er museet på usikker grunn. Jeg setter pris på hensynsløs lek med kunstnerikoner, men her er det vanskelig å få tak i hvor museet vil. Særlig i Giftig er man ute og padler: det skapes en spøkelsesaktig stemning med utgangspunkt i digitale manipulasjoner av Munchs Det grønne værelset (1907) og «skumle» dronelyder. Dette er diffuse greier.

Munchmuseet

Emins Munch

Så var det Tracey Emin, som er samtidskunstalibiet her. Jeg kan like gjerne innrømme at hun ikke har imponert meg de siste 20 årene – spesielt ikke verkene i neon som utbasunerer ganske banale setninger (det er noen her, og de er ikke bedre i denne settingen). Men på vei inn i denne delen – som trekker seg over to etasjer – hører vi et enormt hyl fra en fra Emins videoverk Homage to Edvard Munch and All My Dead Children (1998), hvor en kvinne kroker seg sammen på en brygge ut mot havgapet. Det er et statement som slår gnister.

Det er forfriskende ved å få servert en desperat kvinne hyle i vei når vi har sett det stumme fjeset i maleriet av Munch i så mange år.

Både havet, den krumryggete kvinnen og – naturligvis – skriket, er urmotiver i Munchs kunst, som de fleste vet, og det å få preget inn en feministisk dreining i museets nye ham er kledelig.

Emin-delen av de nye utstillingene domineres likevel av hennes malerier. Den skamløse fordypelsen i kvinnekroppens skjørhet og sårbarhet bæres godt av den skjelvende og utprøvende streken vil ikke pynte på det de viser frem, og fremfører en troverdig hudløshet som er i fin dialog med Munch.

Tracy Emin + Munch

The Munch Museum, Oslo
2021

Photo: Ivar Kvaal

Sengefordobling

Emins mest kjente verk My bed (1999) er også med på utstillingen – et verk som står overraskende støtt i dette Munch-definerte miljøet. Senga er en virkelig seng omgitt av tomme flasker, fulle askebeger, graviditetstester og skitne truser – et ramsalt vitnesbyrd fra et bohemliv. En interessant bieffekt her er hvordan senga så og si realiserer i rommet kjernen av de mange senge-motivene hos Munch. Emins seng akkompagneres av Marats død (1907), men det hadde nok stått seg enda bedre i selskap med Dagen derpå (1894), som jo viser den kvinnen som kunne ha ligget i Emins seng.

Den andre delen av Emin-utstillingen, en etasje opp, viser hennes verk Insomnia (2018), hvor den selvbetraktende Emin tipper over i tristesseporno. I søvnløs tilstand har hun tatt 27 selfies i ulike sinnsstemninger – ingen av dem spesielt lystige – og forstørret det hele til en enorm collage på veggen. Selv Munchs Sammenkrøpet akt (1917–18) klarer ikke redde dette verket fra selvbeskuelsens tomhet.

Men Ikke heng deg opp skjønnhetsplettene. Alt i alt er utstillingene og museet en kraftprestasjon det er all grunn til å juble over. Det flotteste er mengden Munch-verk som er tilgjengelig – som er en skattekiste om man liker å gruble foran dem.

Jeg kommer i hvert fall til å bli fast gjest her, spesielt i Alt er liv og Uendelig.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser