Kjetil Røeds nye bok Kunsten og døden – en bruksanvisning forsøker å flette sin egen sorg over tapet av en kjær onkel sammen med refleksjoner over en eklektisk og avansert litteraturliste samt en like eklektisk liste over kunstverk fra de siste 500 år. Prosjektet henter energi i forfatterens angst for aldring og død, og et tilhørende ønske om å nyansere og utvikle vår forståelse av disse fenomenene, eksistensielt og politisk. Prosjektet er heroisk, men mislykket. Vanskelighetsgraden er en viktig forklaring på at resultatet faller gjennom, men ikke den eneste.
Mangler variasjon
Røeds største problem er at han ikke klarer å løsrive seg fra det semiakademiske stilnivået vi kunstkritikere så ofte holder oss i. Teksten varierer frustrerende lite i stil og nerve, enten vi leser personlige minner om onkelen, skildringer av kunstverk, gjengivelser av sentrale tenkere, eller pinlige fortellinger om privatøkonomi. Dette er sentralt fordi boken understreker at vi må løsrive oss fra en generaliserende tilnærming til døden om den skal bli reell for oss. Flere ganger gjentas filosofen Martin Heideggers sentens om at «jeg dør, man dør ikke» (Heideggers nazisme og nazismens holdning til død kommenteres ikke). Det oppstår da en dramatisk ironi når forfatteren aldri riktig makter å bli tilstrekkelig konkret til at han fremstår som et fullblods menneske.
---
Sakprosa
Kjetil Røed
Kunsten og døden – en bruksanvisning
279 sider, Res Publica 2021
---
En «omvendt» innvending er at Røed heller ikke er inngående nok i sin behandling av det teoretiske materialet. Bokens lengde skulle gi nok rom til å fordype seg betraktelig i idéstoffet. Men for ofte avspises vi med korte avsnitt hvor enkeltbegrep som Røed mener kan kaste lys over det han skriver om blir forsøkt forklart, men uten at vi blir så veldig mye klokere av den teoretiske inngangen.
[ Maria Horvei: I «Kunsten og livet» hentar Røed fram elleve konkrete dygder ]
For eksempel skriver Røed om tingene vi omgir oss med, og hvordan minner og relasjoner mellom mennesker lagres i dem. Når han så henter inn vitenskapssosiologen Bruno Latour og hans tenkning omkring «hybride objekter» tilfører ikke teorien et veldig oppklarende lys. Snarere blir det tydelig at aktør-nettverk-teorien, som Latour har vært med å utvikle, har større konsekvenser for vårt blikk på verden enn Røed makter å omsette i sin beskrivelse.
Kunst som illustrasjon
Kanskje skyldes min manglende begeistring for prosjektet en aldersforskjell. Som 40-åring har jeg kanskje ikke kommet dithen at min egen dødelighet har blitt en tilstrekkelig reell opplevelse for meg til at jeg kan kjenne meg igjen i Røeds perspektiv, han er 48. Men forfatterens oppgave burde da være å demonstrere teoriens nødvendighet, og vekke meg fra min selvtilfredshet, det skjer ikke.
Jeg opplever ikke egentlig at Røed tenker med de nesten 50 verkene som er nevnt.
— KristofferJul-Larsen
Et annet symptom på problemet ser vi i kunstens rolle. Røed har andre steder inntatt en offensiv holdning: han vil bruke kunsten som verktøy til å tenke med, det er bare slik kunsten kan bli relevant. Dette støtter jeg. Den akademiske oppvurderingen av form til fordel for mer eksistensielle emner har gjort kunsten mindre relevant for oss alle. Men her opplever jeg ikke egentlig at Røed tenker med de nesten 50 verkene som er nevnt, snarere fungerer de som kjappe illustrasjoner av poeng han vil ha gjort. Det kan også være legitimt, men bokens tittel oppleves svært overdreven. Kunsten spiller ikke hovedrollen.
[ Maria Gainza bruker kunsten til å forstå livet i eksperimentell roman ]
Hvor er det skoen trykker?
Et siste problem er at boken simpelthen ikke overbeviser meg. Det vil si, jeg er nok enig i de fleste av standpunktene den forfekter, men jeg syns ikke at argumentene som serveres er veldig opplysende. Et sentralt innledende poeng er at måten vi snakker om aldring og død er begrensende for vår forståelse av disse prosessene, og at det til og med skaper diskriminerende holdninger mot eldre. En er enten syk, svak og umyndiggjort, eller så har man en «sunn aldring». Dette er nok riktig, men Røeds utgreiing klarer aldri riktig å forklare hvor skoen trykker. Hvorfor er det betenkelig å omtale eldre som «brukere» av helsetjenester? Hva er egentlig problematisk med begrepet «sunn aldring»? Og ikke minst, hva skiller «sunn aldring» fra det Røed presenterer som alternative avbildninger av alderdom?
[ Som en moderne Dickens tar Jonathan Franzen tempen på tiden vi lever i ]
Ingenting om død og tro
Røeds prosjekt er eklektisk, men mangler vilje til å gå inn i problemstillinger som oppstår når de ulike delene vil i ulike retninger. Røed er for eksempel kritisk til romantikken, dens natursyn, og den behandlingen av naturen som han tilbakefører til denne. Dette er en konvensjonell og legitim kritikk. Imidlertid luftes ikke disse tankene når Røed diskuterer den avdøde onkelens jobb på Statens Skogfrøverk, en institusjon hvis opprettelse er helt utenkelig uten både nasjonalromantikk og et romantisk natursyn, så langt jeg kan skjønne. Og misforholdet mellom prosjektets nivåer blir påfallende når Røed først bruker lang tid på en historisk og teoretisk diskusjon av den moderne forståelsen av død som et resultat av individualisme, før han noen sider senere skriver om egen selvvalgt barnløshet, uten å kople disse diskusjonene.
Den manglende interessen for tradisjon er slående.
— Kristoffer Jul-Larsen
Den manglende interessen for tradisjon er slående. Det er rart når Røed ellers er inne på hvordan vanen tenker for oss. Asken etter den døde onkelen blir spredd på Hedmarksvidda, og i tråd med onkelens egen holdning til spørsmålet, viker Røed unna alle spørsmål om etterliv og slikt. Men at det skulle være mulig å skrive en bok med tittelen Kunsten og døden, uten å gå nærmere inn på den religiøse meningsskapingen omkring døden er svært overraskende. Jeg er ikke religiøs selv, men mistenker at en større åpenhet i så måte kunne bidratt til å samle bokens tråder.
Kjetil Røed er kritiker i Vårt Land, og anmeldes derfor av Kristoffer Jul-Larsen, som blant annet skriver for kunstkritikk.no
