Wes Anderson har beskrevet sin nye film som et kjærlighetsbrev til journalistikken, og det er ikke klikkjagende 2020-tallsredaksjoner han hyller. Antologiske The French Dispatch handler om den fiktive søndagsutgaven til den like fiktive avisen Kansas Evening Sun, som ble utgitt fra 1925 til 1975. Utgivelsen minner om det både fasjonable og intellektuelle ukemagasinet The New Yorker i form og stil – med kunstferdige illustrasjoner på forsiden og en fargerik og verbalt slagkraftig skribentstab.
---
Komedie
The French Dispatch
Regi: Wes Anderson
Med: Timothée Chalamet, Frances McDormand, Tilda Swinton, Bill Murray, Léa Seydoux
Premiere fredag 22. oktober
---
Rotter og kunst, opprør og mat
I delvis adskilte filmer, samt prolog og epilog, tas vi inn i disse journalistenes reportasjer – samtlige fra Frankrike der avisen har sitt tilholdssted: Vi får en historisk gjennomgang av en fransk storby, en munter sykkeltur til underjordiske rottekolonier og nattlig prostitusjon. Vi blir fortalt om hvordan pengehungrige kunsthandlere utnytter - eller gjør de egentlig det? – en fengslet, modernistisk maler. Gjennom en eldre og kynisk journalist, tas vi med på tildragelser rett før studentopprører i mai 1968.
Til slutt blir vi servert det som egentlig skulle være en kulinarisk rapport om forseggjorte matvaner på et politikammer, men som blir en halsbrekkende krimreportasje om politimesterens kidnappede sønn. I sentrum for det hele: Avisens nylige avdøde redaktør, en visjonær som insisterte på at utgivelsen skulle forsvinne med ham.
[ Anmeldelse: «Verdens verste menneske» skuffer ikke ]
Tiårets mest stjernespekkede
Men The French Dispatch er alt annet enn en følelsesladet gravskrift. Stilen er oppskrudd, og det bør ikke virke overraskende på noen at materialet først var tenkt som en musikal. Her er bevisst manierte innsatser fra det som må være tiårets mest stjernespekkede ensemble så langt: Anderson-gjengangere som Bill Murray, Owen Wilson, Jason Schwarzman, Anjelica Houston, Willem Dafoe og Adrian Brody har fått selskap av Tilda Swinton, Benicio Del Toro, Frances McDormand, Jeffrey Wright, Elisabeth Moss og Léa Seydoux og Timothée Chalamet – planetens kanskje to største stjerner akkurat nå. Kapasiteter som Saoirse Ronan og Edvard Norton benyttes i roller man knapt registrerer.
Kanskje det til og med er mer krevende å holde seg til denne konsekvente lettheten, enn å gi situasjonene «tyngde» med lettkjøpt alvor?
— Einar Aarvig
Filmatisk rikdom
Det samme overskuddspreget – eller tilskruddheten, alt etter som man ser det – finner man i filmens virkemidler. Et utall ulike fortellerstemmer og handlingsnivåer glir over i hverandre. Det veksles hyppig mellom svarthvitt og ulike fargepaletter. Formatet endrer seg, lerretet splittes i mindre bilder, det brukes teksting, animasjon, zooming og ulike språk.
The French Dispatch er en film som insisterer på å bli sett igjen, det er umulig å få med seg alle detaljene og nyansene ved første gangs visning. De symmetriske bildekomposisjonene tvinger ikke seerens øyne, her vil det alltid være nye elementer å oppdage.
Å avfeie disse virkemidlene som fiksfakserier er ingen umulig øvelse. For der Andersons tidligere filmer har vært diskusjoner om følelser – som utenforskap, familieforhold, hevnlyst, sorg, ensomhet – er denne mer av et affektert effektmakeri.
[ Remake av Bergman blir sentimentalt ekteskapsportrett ]
Uforpliktende
Men det er samtidig mulig å finne en viss substans, hvis man leter. The Grand Budapest Hotel (2014) tok utgangspunkt i den jødiske wienerborgeren Stephan Zweigs skriverier – og fungerte som en advarsel mot totalitære bevegelser. Jeffrey Wrights matskribent i The French Dispatch er delvis basert på den homofile borgerrettighetsforkjemperen James Baldwin – og hans ønske om å komme vekk fra et rasistisk USA adresseres direkte.
Enormt mye på hjertet kan man imidlertid ikke beskylde filmen for å ha. Slik sett er den interessant å sammenligne med Joachim Triers Verdens verste menneske – en kinoopplevelse som bruker mye av de samme virkemidlene, og har de samme (franske) forbildene. Men der Triers lekne språk stadig understreker indre tilstander og komplekse emosjons-cocktailer, er The French Dispatch mest en uforpliktende underholdningsøvelse, en film for filmens egen skyld.
[ «Aksel» viser alpinistens jernvilje, men kommer aldri under huden på ham ]
Bevisst
«Ikke gråt», lyder en hyppig sitert plakat i filmens redaksjonslokale. Kanskje den er Wes Andersons forskuddsvise imøtegåelse av historiens manglende «følsomhet» og «dybde». At han vet han har skapt en eskapistisk og fjollete film i en tid som på mange måter roper på alvor.
Det må vitterlig være lov, og resultatet er hederlig nok: The French Dispatch er en anbefalingsverdig film, kanskje det til og med er mer krevende å holde seg til denne konsekvente lettheten, enn å gi situasjonene «tyngde» med lettkjøpt alvor?
