Nedenom og hjem med pastor Hildebrandt

Kjære all verden, for en sentrifuge en blir sugd inn i når en bestemmer seg for å tilbringe tid med Jonathan Franzens dysfunksjonelle, frenetisk snakkesalige og hardt kriserammede familie. Med romanen Korsveien, den første i en bebudet trilogi, har USAs største samtidskronikør klart det igjen – med en historisk roman.

Veiskille

De siste årene har Jonathan Franzen ment at hele verden nå står ved en korsvei. I sine to siste essays Slutten på jordens ende (2019) og What if We Stopped Pretending (2021) går han hardt og direkte ut mot alle som fortsatt har en tro på at miljøforandringene kan bremses. Franzen har provosert mange med å si rett ut at denne retorikken og tankegangen er med på å sinke mulighetene for å handle til det beste for naturen og naturmangfoldet. Det er først når vi tar av skylappene og tør innse at slaget er tapt at vi vil komme ut av vår handlingslammelse.

---

Roman

Jonathan Franzen

Korsveien

Oversatt av Monica Carlsen

640 sider, Cappelen Damm 2021

---

Det er veldig interessant at Franzens første roman på seks år nettopp har tittelen Korsveien (eller Crossroads som den heter på engelsk). Tittelen er på så mange plan beskrivende for vår samtid; bare tenk på klima, Trump eller pandemi, men fortellingen skuer faktisk bakover i USAs historie. Med det ser det ut til at Franzen bryter sin gullrekke av samtidsromaner.

[ Jonathan Franzen: Jeg vil ikke være romanforfatteren som dingler etter ]

Helt krise

Året er 1971, helt på tampen av adventstiden. Pastorfamilien Hildebrandt på seks bor i New Prospect, en forstad til Chicago, hvor faren Russ er pastor. Eller, egentlig har han etter en opprivende krangel med den yngre og populære ungdomspresten Rick Ambrose blitt utestengt fra ungdomsgruppa Korsveien, og blitt degradert til hjelpepastor. For å slippe å støte på sin nemesis, har han de siste tre årene sneket seg rundt i gangene og utnyttet kirkebyggets kronglete arkitektur for å slippe å gå forbi kontoret til den übercoole presten – som irriterende nok alltid har døra på vidt gap.

Når Russ begynner å begjære «et av sognebarna», enken Frances, sier det seg selv at krisene er i emning.

—  Hilde Slåtto

Russ kjenner at livet, slik han så det for seg, er i ferd med å glippe mellom fingrene hans. Kona Marion har blitt overvektig, og helt utflytende i sin selvoppofrende rolle som mor til fire og som støttende pastorfrue. Hans favorittsønn Clem unngår ham og har mistet helt respekten for faren, datteren Becky orker ikke lenger å høre på sytingen hans og sønnen Perry er i ferd med å utforske hele det narkotiske spekteret. Mens yngstesønnen Judson, stakkar, ikke er helt på Russ sin radar.

Når Russ begynner å begjære «et av sognebarna», enken Frances, sier det seg selv at krisene er i emning.

Kronisk lakonisk

I den ene mursteinstykke romanen etter den andre har Franzen, som en moderne Dickens, tatt temperaturen på tiden vi lever i – og løgnene vi forteller oss selv. I gjennombruddsromanen Korrigeringer (2001) beskrev han et frenetisk Amerika på vei mot et angstridd nytt millennium. I Frihet (2010) dannet 11. september, nye kriger og miljøkatastrofe bakgrunnen for familienedsmeltningen. Mens i den litt svakere romanen Renhet (2015) iscenesatte han en historie om frihet, makt og identitet rundt en WikiLeaks-lignende figur.

Sett sammen trer disse tre romanene frem som en trilogi, hvor han med et kronisk lakonisk blikk, peiler siktet sitt på de nærmeste relasjonene våre for å peke på tegnene i tiden. Det er ikke pent, men utrolig morsomt og treffende.

I Korsveien blir familien igjen et laboratorium for Franzen til å utforske et skakkjørt Amerika. Kriser er fortsatt materialet han former sin litteratur av. Men det er som om han har giret ned noen hakk i sin nye roman. Det er hysterisk desperat og deilig ironisk, men jeg opplever at Korsveien også har en varme og sympati som ikke helt har vært Franzens varemerke frem til nå. Og det kler ham.

Det er hysterisk desperat og deilig ironisk, men Korsveien har også har en varme og sympati som ikke helt har vært Franzens varemerke.

—  Hilde Slåtto

Ikke minst kommer dette frem i sidehistoriene til Franzen. Ofte har kvinnekarakterene til Franzen tendert mot det parodiske. Den passiv aggressive moren Enid Lambert i Korrigeringer vil nok bli stående i litteraturhistorien som en av de mest irriterende kvinnekarakterene i moderne amerikansk litteratur. I Korsveien får kona Marion, som bærer på et dypt psykologisk traume, litt mer kjøtt på beinet og er den karakteren som er med på å skape denne nye, litt mer empatiske tonen i Franzens forfatterskap.

The Key to All Mythologies

Korsveien er første del av en trilogi som har fått navnet The Key to All Mythologies. Denne temmelig pompøse tittelen henspiller på et mislykket teologisk arbeid som karakteren pastor Edward Casaubons i klassikeren Middlemarch av George Eliot jobber med hele sitt liv. På tross av at arbeidet blir mer og mer håpløst utdatert og teologisk irrelevant holder Casaubon hardnakket på sitt fåfengte og forfengelige prosjekt.

Pastoren Russ står i den samme smørja. Han var en gang den som lå i front med sitt engasjement for borgerrettighetsbevegelsen og urbefolkningens rettigheter. Han var dynamisk, populær, karismatisk og trakk de unge til Korsveien med sitt ungdommelige pågangsmot og rocka form for forkynnelse. Men tiden har løpt fra han og det koster å erkjenne nederlaget og krype til korset.

Heldigvis får vi være med på familien Hildebrandts tur nedenom og hjem. Det er underholdende, særdeles morsomt og overraskende empatisk. Men det er hvordan Franzen med sin karakter Russ legemliggjør hvor USA står akkurat nå, som løfter Korsveien opp til det nivået som vi forbinder med Franzen. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.