Marte Spurkland skriver sterkt om krisers alminnelighet

I kjølvannet av pandemiens verste fase vil det komme en flom av koronalitteratur – det har jo kommet en del allerede. Spurkland skriver seg inn i denne sjangeren med sin siste bok, men plasserer koronoakrisen i en langt større sammenheng. Hun spør: Hva kan vi lære av kriser? Og er det noe å lære av dem?

Det finnes naturligvis intet overordnet svar her. Dermed er en god begynnelse å skissere mangfoldet i hva kriser kan være, som Spurkland gjør.

Langsomme kriser

Når vi tenker kriser er det gjerne en dramatisk begivenhet vi tenker på. Men ofte er det kritiske noe som strekker seg ut over tid. Det er kanskje de mest vriene krisene, fordi de ikke har noe «høydepunkt», men sklir inn i hverdagens rutiner.

---

Sakprosa

Marte Spurkland

Ut av krisen

Cappelen Damm 2021

---

[ En nødvendig bok om tap, identitet og 22. juli ]

I en av bokas historier møter vi en familie hvor sønnen – William – har trukket seg tilbake fra verden. Han lider under syndromet man kaller kikomori, som betyr at man kutter ut hele det sosiale livet og lever på gutterommet eller i sofakroken. Her finnes ingen voldsom hendelse, men en kritisk tilstand i den unge mannen og familien han lever sammen med, en som brenner intenst og langsomt.

Det er vektleggingen av det alminnelige som er bokas styrke.

—  Kjetil Røed

I et annet kapittel treffer vi Tor, en velfungerende fyr som blir såpass redusert etter å ha fått et slag at han mister både språk og det livet han er vant med. Også han må trekke seg tilbake fra de andre, fra samfunnet, fra arbeid.

Alminnelighetens krise

Det er denne vektleggingen av det alminnelige som er bokas styrke. Det er noe blindt ved det å identifisere det eksplisitt kritiske øyeblikket som det mest definerende, siden problemene som former oss og kanskje knekker oss er de som virker i det stille – lenge. Spurklands optikk blir svært tydelig i så henseende i kapitlet som kretser rundt Philip Manshaus og terroren i Bærum i 2019. Her er det virkningen på Manshaus familie i etterkant som gis oppmerksomhet, ikke selve handlingen.

[ Per Arne Dahls bok om gjestfrihet er kanskje hans viktigste så langt ]

Det ligger en klokskap i dette som kan være lett å overse, for Spurkland er selv ganske tilbaketrukket gjennom hele boka, selv om det er hun som har regien. Hun sitter og lytter til andre, og gjengir samtaler mer enn å formidle egne ideer. Kanskje har dette å gjøre med krisen hun selv opplevde da hennes egen far døde?

Lyttende bok

Nå er ikke farens død noe tema i denne boka, men Pappas runer (2019), hvor Spurkland skaper et slags minnesmerke over sin far, ligger som en usagt forutsetning – eller i det minste viktig forløper – for dette bokprosjektet. Der fullfører hun nemlig også farens ønske om å skrive allment om runer, mens hun på samme tid minnes ham og forteller hans historie – og om sin egen og familiens sorg. For min del er dette komplekse og unike bokprosjektet sterkere og mer originalt enn årets bok – og det hadde utvilsomt fortjent større oppmerksomhet – men igjen er det noe med den ydmyke holdningen Spurkland har i Ut av krisen som står på egne bein, både i menneskelig og litterær forstand.

[ Hilde Hagerup levendegjør faren Klaus i et varmt, nært og minnerikt portrett. ]

For er det ikke slik at det kritiske i andres liv ikke primært skal være gjenstand for din fortolkning? Er det ikke slik at man først og fremst må låne øre til deres historie? Jeg er langt på vei tilbøyelig til å svare «ja» på dette spørsmålet.

Bokas Akilleshæl

Likevel savner jeg en større refleksjon. Alt peker jo mot det transformative punktet; selve grunnen til at vi skal lese om disse skjebnene. Mot slutten av får vi imidlertid en dialog mellom forfatteren og ulike fagpersoner som er reflekterende, eller kanskje mer terapeutisk, i anslaget, men selv her savner jeg en klar analyse fra forfatteren selv. Det er bare på de siste sidene hun tar ordet, og da på ganske kortfattet og, syns jeg, mangelfullt vis. Dessuten hadde det vært spennende å trekke inn andre fagfelt for å lære noe av kriser – her er det psykologien som blir stående som nøkkelen.

Boka ligger for tett på reportasjen, «den sterke historien».

—  Kjetil Røed

Og det er dette som er bokas akilleshæl: den ligger for tett på reportasjen, «den sterke historien», og utelater langt på vei den forfatterforankrede analysen. Vi lever jo en kultur hvor nettopp «den sterke historien» og «de gripende skjebnene» styrer dagsordenen.

Likevel: Spurklands veloverveide og sobre – og lyttende – stil går godt i hop med krisens alminnelighet. Og uansett hvordan vi vrir og vender på det vil mangfoldet som kommer frem her være en god start på en større refleksjon.