Per Arne Dahl klarer i sin siste bok – Gjestfrihetens kraft – å forene begge disse kategoriene. Som alltid er han flink til å hente fram gamle og gode minner fra hjem, skolegang og menighetsliv. Men denne gangen har boka en tydeligere utfordring enn kanskje i noen av Dahls tidligere bøker. En utfordring som treffer både den enkelte, kirken og det norske samfunnet med politikerne i spissen. For om det finnes en byggende kraft i gjestfriheten, finnes det også en tilsvarende negativ kraft om vi stenger døra for den som trenger vår varme.
Velkommen i hus
Som et slags enslig forord lyser Jesu ord mot leseren: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Og allerede her merker jeg noe av nøkkelen til Per Arne Dahl som folkekjær forfatter. For han kunne like gjerne brukt den negative formuleringen, for riktig å legge alvoret inn over leseren. Han kunne spilt på vår iboende dårlige samvittighet fra første anslag. Men i stedet møtes leseren av visjonen om det gode. Og dette forsterkes av Ola Bremnes sin tekst Velkommen i hus. For det er slik vi ønsker å være. Rause, inkluderende, tillitsfulle og gode.
---
Sakprosa
Per Arne Dahl
Gjestfrihetens kraft. Om å se andre enn seg selv
192 sider, Gyldendal 2021
---
Videre tegner forfatteren bildet av sin egen barndoms åpne hjem. Om vi skal snakke om norske verdier, er det vel dette det handler om for de fleste. Som Gro Harlem Brundtland sa det med sine bevingede ord: «Det er typisk norsk å være god.»
Langsomt vender Per Arne Dahl det nostalgiske og idealiserte bildet mot oss selv.
— Per Eriksen
Siden har det vist seg at vingene ikke alltid har båret de ordene. Og langsomt vender Per Arne Dahl det nostalgiske og idealiserte bildet mot oss selv. For bak festtalene befinner det seg ofte en mørkere virkelighet. Den virkeligheten møter ikke minst noen av dem som søker tilflukt i vårt oljesmurte paradis i form av en dør som slås tungt igjen, med ordene om at her er vi strenge og rettferdige.
[ Det kan gjøre godt å lese Per Arne Dahl i små doser ]
Nåde for flyktninger
Per Arne Dahl skriver at flyktningers og asylanters hjemløshet i vårt land de siste årene er en nødvendig vekker. «Vi utfordres til å ta imot i stedet for å ta avstand fra, og integrere i stedet for å initiere fiendtlighet og avvisning.»
Han ser dette i kontrast til det nådebegrepet som ellers holdes høyt både i samfunn og kirke: «Det er en gåte for meg at nådebegrepet er så fraværende i tenkningen rundt behandlingen av flyktninger og asylanter i verden i dag. Nåden har full anvendelse når det gjelder svik og nederlag for alle i landet, men begrenset anvendelse for alle som kommer inn i landet utenfra eller kjenner på utenforskap.»
Her berører Dahl et vesentlig anliggende. I Norge har vi utviklet et system hvor det brukes betydelige ressurser for å etterforske sakene til asylanter som fikk opphold for 15-20 år siden, og velintegrerte borgere sendes hjem om man finner feil. For som statsministeren sa det, at det skal ikke lønne seg å jukse. I slike saker gjennomføres «streng og rettferdig»-prinsippet helt uavhengig av hvilken nytte det egentlig har for samfunnet eller hvilke omkostninger det har for den enkelte.
Angela Merkel
Om jeg skulle påpeke en svakhet ved boka til Per Arne Dahl er det at han er litt for forsiktig til å ansvarliggjøre politikerne i disse spørsmålene. Det er som om han viker tilbake for å trå inn på politikkens område, og retter utfordringen mot oss som enkeltindivider eller fellesskap.
[ Per Arne Dahl: Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker ]
Kanskje er det for å unngå å støte noen fra seg, for som han skriver: «Jeg skulle ønske at vi på tvers av politiske, religiøse og etniske skillelinjer kunne gå sammen om å skjerpe den etiske bevisstgjøringen om gjestfrihet og takknemlighet.»
Om jeg skulle påpeke en svakhet, er det at Dahl er litt for forsiktig til å ansvarliggjøre politikerne.
— Per Eriksen
Likevel savner jeg konkrete politiske utfordringer. For det er ikke til å unngå at det språket og den praksisen som defineres politisk, vil påvirke holdningene til folk i det daglige livet. Slik sett trekker en «streng og rettferdig»-retorikk i motsatt retning av formaninger om å vise gjestfrihet.
Men dette henger antakelig også sammen med Per Arne Dahls metode. Han holder heller fram de gode eksemplene, enn å kritisere de dårlige. Angela Merkel får sin dose ros i denne boken for hennes generøse holdning da den siste flyktningbølga traff Europa.
Utfordring og lyst
Per Arne Dahl er primært teolog og forkynner, ikke politiker. Det er også hans styrke. Han formidler en bibel «som er preget av gjestfrihet fra begynnelse til slutt». Han skriver om gjestfrihetens teologi og gjestfrihetens kirke. Han skriver om jul og påske som gjestfrihetens høytider.
[ Historikeren Tom Holland: Nærmest umulig å stå utenfor kristendommen ]
Jeg vil ikke bli forundret om mange som leser denne boken ikke bare vil kjenne på utfordringen om å vise mer gjestfrihet, men rett og slett få lyst til å åpne hjemmet og livet for mennesker som trenger en plass rundt et bord eller et lyttende øre.
Og jeg tenker at dette nettopp er Per Arne Dahls store styrke som formidler. Han skaper mer lyst enn dårlig samvittighet. Han tegner bilder av det gode landet, mer enn å advare mot mørkets farer. Og han følger et av journalistikkens grunnprinsipper: «Show it! Don´t tell it.» Her har mange kirkelige formidlere mye å lære, enten man benytter seg av den skriftlige eller muntlige formen.
