Anmeldelse: Helena Leinebø mistet seg selv, men fant sanger

Med tittelen Phases – Faces, som henspeiler på de ulike ansiktene vi mennesker bærer i ulike situasjoner, men som – slik det beskrives her – kan være annerledes på utsiden enn på innsiden, leverer artisten fra Stavanger et debutalbum som både berører og imponerer dypt. Tidligere har hun vært musikalsk aktiv i flere gospelkor i ulike menigheter i Stavanger. At hun nå står på egne ben, viser hvilket talent hun er. Men også at det som er vondt kan føre til noe godt.

Til Vårt Land har Leinebø fortalt at de nye sangene har blitt til i en svært kaotisk tid i livet hennes, hvor møtet med et manipulerende menneske, gjorde at hun til slutt følte hun hadde mistet seg selv. Hvem var hun? Hvem var den hun først hadde tillit til, men som hun senere opplevde prøvde å bryte henne ned? Etter hvert tok hun musikken til hjelp.

[ KrF-general har ukjent avtale om etterlønn ]

Sterk stemme

Den musikalske dagboka hun nå inviterer oss inn i, blir ikke privat eller utleverende, selv om sangeren vrenger sjela, lar oss se henne: forvirret, fortvilet, ja hjelpeløs helt nede på knehasene. Tekstene levner ingen tvil om at hun har vært langt nede, men likevel ikke utslått! Det siste mer enn fornemmes i musikken, hvor særlig stemmen blir instrumentet med den sterkest iboende kraften, det som driver henne videre i motvinden. Vi hører det allerede i åpningslåten, «Who Am I», som vitner om alvoret i tematikken, men også om at denne kvinnen er i stand til å komme igjennom problemene.

Å finne tilbake til det gode livet tar tid. Mye må heles. Men hun vil så gjerne føle seg hel igjen! På nytt få oppleve at ærligheten, som hun har trodd var noe godt, ja en dyd, men som hun i «Honesty» forteller helt mistet sin kraft i den mørke tiden, blir et gode i livet.

---

Album: Jazz, pop, vise

Helena Leinebø

Phases Faces

Orkestra AS

---

At hun har følt seg presset opp i et hjørne, hvor følelsene stadig spilte henne et puss, beskrives i flere av sangene: «Seek truth while I’m lying», synger hun i «Lanslide». I «Lost Lovers» får vi vite at alt som ble så vondt, i starten var så bra. Så hvor gikk det galt? Hvorfor skiftet det fra «shimmering bright» til å bli «covered with darkness»?

Det gir ikke albumet noe konkret svar på. I likhet med mange andre tilsvarende album, hvor opprivende relasjoner er tema, og hvor den ene partens opplevelser og følelser kommer fram, bør det også være slik.

Som helhet er albumet en reise fra mørke til lyset

—  Olav Solvang, musikkanmelder

Universelt preg

Som helhet er albumet en reise fra mørke til lyset, hvor første halvdel preges av det første, mens siste halvdel beskriver hvordan sangeren gradvis greier å bygge seg opp igjen. Dette kulminerer i avslutningslåten «Equilibrium» (balanse/likevekt), hvor viljen til å på nytt ta ansvar for eget liv, nærmest lyser som en lanterne: «When darker forces ride right through me, they won’t stay here for long.» På slutten av sangen nærmest oser det selvtillit: «Come what may, in this state, I know I can take it all.»

En god plateutgivelse er et lite kunstverk, som bør kunne ha betydning i flere menneskers liv, og ikke være en personlig forsvarstaburett – selv om utgangspunktet kan være en personlig opplevelse hvor man føler seg forurettet. Ved å ta utgangspunkt i egne følelser og opplevelser, i stedet for å angripe, greier Helena Leinebø å gi denne plata et universelt preg.

Musikken utfyller ordene, noen ganger blir den sterkere enn ordene: En klagende cello, som er et gjennomgangsinstrument, kan oppleves som sviket og fortvilelsen, som sangeren her beskriver.

[ Klaus Hagerup valgte et konformt liv. Det var i seg selv et opprør ]

Står støtt

Helena Leinebø er for tiden sanglærer på Musikkfolkehøgskolen Viken (Normisjon), hvor hun hjelper studenter med å nå sine musikalske mål. Med dette albumet har hun tatt konsekvensen av at et slikt mål også har vært til stede hos henne selv. Mens tidligere sanger fra hennes hånd, musikalsk sett har båret preg av jazzstudiene ved Norges Musikkhøgskole, favner hun her bredere, hvor også gospel-bakgrunnen, sammen med andre stilarter som vise, pop, hip hop og folk, blir endel av lydbildet.

Nyansene, og rytmeskiftene, som kjennetegner flere låter, blir uansett bare en del av den musikalske grunnlinjen, hvor hun står støtt. Gode støttespillere er blant andre Baard Kolstad (trommer) og David Wallumrød (tangenter). Produsent Syver Storskogen, som også har jobbet med Gabrielle, bidrar også til å balansere denne sangsyklusen.

6. november Helena Leinebø releasekonsert på Youngs (Youngstorget) i Oslo