Modig fabel om dyr og natur

Det gis ut for få gode høytlesingsromaner for barn fra seks år, spør du meg. Det er langt mellom hver Roald Dahl, Astrid Lindgren og Maria Parr. De senere årene har svenske Frida Nilsson dukket opp i dette landskapet. Hun har gitt ut mange bøker, men de som virkelig står seg, er de uredde og eventyraktige fantasyromanene Ishavspirater, Det tynne sverdet og – nå senest – Linnormenes land.

Fabelblanding

Jeg synes Nilsson blir stadig modigere i disse romanene. I Linnormenes land, som nå er kommet på norsk, beveger hun seg inn i tematikk som berører balansen mellom natur og kultur, drifter og kontroll, kjærlighet og selvoppholdelse. Her, som i alle fantasybøker, skjer en forflytning eller en reise. Linnormenes land er en fabelblanding: Litt Narnia, men uten en vei tilbake. Mye Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio, der man må komme seg videre, stole på seg selv og det som er riktig – og bekjempe monstre.

---

Roman for barn

Frida Nilsson

Linnormenes land

Illustrert av Alexander Jansson

Oversatt av Nina Aspen

Målgruppe: 6-9 år

411 sider, Aschehoug 2021

---

De foreldreløse barna Sem og Immer bor hos fostermoren Tyra, som tvinger dem til å arbeide dagen lang. En dag går det riktig galt, og de flykter. Et underlig møte har gjort at de finner veien til Linnormenes land, der dronning Indra tar dem imot. I Linnormenes land er dyrene som mennesker, de går på to, lager mat, rer opp senger og serverer fasanstek og harelabber i gelé. Men i all velstanden er det noe som ikke stemmer, og dette murrer hos Sem. Han har selvfølgelig helt rett: Alt er slett ikke som det ser ut til.

[ Frida Nilssons Apestjernen lugger i lesernes fordommer ]

Naturbarnet

I nordisk barnelitteratur har naturen alltid stått sterkt, ifølge professor og litteraturforsker Åse Marie Ommundsen. Barna leker og klarer seg selv i ville omgivelser i de nordiske bøkene. Slik er det også her: Sems dannelsesreise i Linnormenes land gjør ham til et naturbarn. Han må stole på seg selv, skaffe seg mat, høste og jakte og klare å overleve. Bli robust, en prepper, klar for et selvstendig liv. Dette er stikk motsatt av det han møter i dronning Indras slott: Der er dyrene menneskenes tjenere, satt inn i et unaturlig miljø. De frykter farene utenfor slottets murer. De naturlige driftene holdes nede, dannelsen og det menneskelige slottsliv blir som et klamt korsett både for rever og grevlinger.

Nilsson tematiserer likeverd når hun på smart vis lar dyr som virker kuede likevel ha stor makt over menneskene.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Måten Nilsson skriver om dyr på i denne utgivelsen, er interessant. En linnorm er et fabelvesen kjent fra ballader og eventyr. Men dyrene linnorm-dronningen Indra regjerer over, er vanlige, kjent fra de nordiske skoger. En vranten bjørn og en surrete rev, to trofaste grevlinger og ei sleip rotte. Når dyrene snakker, gjør de det ut fra sin art og hvilke erfaringer de hadde før de ble menneskeliggjorte. Men de er fortsatt dyr, de har ikke evnen til medfølelse og innlevelse. Empati ligger ikke naturlig for dem, selv om de tilkjemper seg menneskelighet. Men det er vanskelig å gå på to, det er tungvint å gå i tjenerklær. Noe skurrer med denne dyriske tjenerstaben.

Natur og kultur i spenn

Derfor var det nesten slående å lese Morgenbladets intervju med kriminolog Ragnhild Sollund nylig. Der hevdet hun at dyr bør få universelle rettigheter. «Hvis dyrs egenverdi faktisk ble respektert, så kunne vi aldri behandlet dem slik vi gjør i dag», sa hun til avisen. Nilsson tematiserer likeverd når hun på smart vis lar dyr som virker kuede likevel ha stor makt over menneskene. Samtidig handler boken mye om selvoppholdelse, om å spise hverandre, om hvem som skal bli mat og om hvordan vi forvalter naturen som holder oss i live. Når en grevling serverer syltede hareføtter og ulike dyreposteier til to små gutter, setter Nilsson diskusjonen om natur og kultur i spenn. Når en ulv spiser opp all maten Sem har pakket for en lang reise, må han klare å drepe, flå og steke før han kan spise.

Linnormenes land kan leses som en roman om retten til å høre til.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Naturbarnet Sem stiller seg selv midt i skaperverket, nærmest på lik linje med alt annet som finnes der. Han dreper fordi han må spise, men vet også at andre kan se et måltid i ham. Ansikt til ansikt med ulven er det naturens lover som gjelder.

[ I «Livs saga» trer en ukjent kvinne inn i historiefortellingen ]

For Sem og broren må til syvende og sist klare seg selv. Han og Immer er foreldreløse, alene i verden, og å mangle kjærlighet og en trygg havn er for dem som å være prisgitt naturens knallharde lover. Som reven i kammerjomfrukjole er Sem og Immer tvunget ut av sitt naturlige habitat: Familien de en gang kom fra. Linnormenes land kan leses som en roman om retten til å høre til.

Økofantasy

Jeg liker hvordan Frida Nilsson lar noen tråder være løse i denne fortellingen. Ikke alt har et svar, ikke alt får verken Sem eller leseren vite. Slik er livet, det durer videre, nye stier venter. Det er også fint å lese hvordan ondskap utforskes i denne boken, hvordan empati er en grunnleggende egenskap som gjør at naturens lover blir forståelige. Drifter som går ut over andre er ikke nødvendigvis ondskap. Dyr og mennesker dreper et ekorn for å stille sulten, men vil også gå over lik for å sikre sitt eget avkom. Selvoppholdelsesdriften kan også tjene en høyere sak – på samme tid være edel for noen og grufull for andre.

[ En ungdomsskildring av de sjeldne ]

Sem og Immer kommer frem og hjem i denne boken. Men Nilsson har også utstyrt leseren med vissheten om at de ville klart seg uansett, naturbarn som de er. Å få oppleve det å høre til et sted, er grunnleggende viktig for et barn. Å vite at de har det i seg å klare seg uansett, blir likevel stående som en grunnleggende erfaring og bevis på hva det kompetente barnet, naturbarnet, kan få til. Mennesket finnes i kontrasten mellom praktfulle slott og ville skoger. Og denne økofantasy-romanen kan sette mange samtaler i sving om hvor vi skal plassere oss i verden.