Høyst severdig om flyktninger og moralske dilemmaer

Den tunisiske regissøren Kaouther Ben Hania besøkte for noen år siden Louvre i Paris der hun fikk se kunstverket Tim av den belgiske kunstneren og provokatøren Wim Delvoye. Verket består av en livs levende mann, sveitsiske Tim Steiner, som sitter på sokkel og viser fram sin tatoverte rygg til publikum. Motivet er en Madonna-skikkelse under en hodeskalle.

I et intervju i 2012 uttalte sveitseren at han syntes det var fantastisk å ha blitt til kunst, til tross for at avtalen med Delvoye tvang ham til å sitte utstilt i kunstmuseer over hele kloden. Steiner likte å bli kjent med prominente mennesker i kunstverdenen, dessuten tjente han 50.000 euro da verket – Tim – ble solgt til en tysk kunstsamler. Etter Steiners død skal den tatoverte rygghuden skjæres løs og stilles ut – det gjør ham ingenting, sa han i intervjuet, da er han død likevel.

---

Film: Drama

The Man Who Sold His Skin

Av: Kaouther Ben Hania

Med: Yahya Mahayni, Dea Liane, Monica Bellucci, Koen de Bouw

Premiere fredag 1. oktober.

---

Flyktning

Nå har regissøren Ben Hania vridd kunstopplevelsen i Louvre om til et besnærende innlegg i dagens flyktningdebatt. Filmen starter med en ubehagelig scene: En gallerist overvåker at et innrammet Schengen-visum henges opp på en museumsvegg. Idet kamera zoomer inn på bildet, oppdager vi at visumet er tatovert inn i et stykke hud. Forklaringen på det ekle synet kommer til slutt i dramaet.

I tuniserens manus møter vi syriske Sam Ali (Yahya Mahayni) fra Raqqa idet den arabiske våren bryter ut i 2011. Han vil gifte seg med overklassejenta Abeer (Dea Liane), men blir brått satt i fengsel, mistenkt for å være en farlig revolusjonær. Etter et år slipper han ut av fangenskap og flykter til Libanon. I mellomtiden har Abeer blitt tvangsgiftet med en diplomat som har tatt henne med til Brussel.

Sam klarer ikke å glemme sin elskede – det eneste han vil, er å dra etter Abeer til Belgia. Ønsket lar seg ikke oppfylle for en syrisk flyktning, han får ikke visum til en slik tur.

Det er da Wim Delvoyes fiktive kopi dukker opp i filmen. Kunst-provokatøren Jeffrey Godefroi (Koen De Bouw) lokker syreren med en avtale: Sam kan få reise fritt over alle landegrenser dersom Godefroi får tatovere et Schengen-visum på ryggen hans. Betingelsen er at det levende «kunstverket» må sitte på sokkel i museer når kunstneren forlanger det.

[ Remake av Bergman blir sentimentalt ekteskapsportrett ]

Djevelsk

Sam sier ja til dealen, han lar visumet blir tatovert inn på ryggen og får reise til Brussel der Abeer bor, men må nøye seg med å snakke med henne på Skype – hun er jo gift.

I motsetning til den fornøyde sveitseren Steiner oppdager syreren at avtalen er en kynisk, ja djevelsk pakt. Flyktningen er forvandlet til en vare som kunstneren råder over. Bevegelsesfriheten som visumet på ryggen symboliserer, er ingen reell frihet, Sam er snarere blitt en slave. I timevis må han sitte på sokkel, og når han ikke stilles ut i et nytt museum, må han holde seg på rommet i luksushotell.

Sam får ikke diskutere ryggens budskap med publikummere – selv ikke da noen protesterer mot ydmykelsen av ham som flyktning.

Filmens plagsomme grunnidé får en til å reflektere over hvordan det rike Vesten har bygd uoverstigelige murer for mennesker på flukt

—  Kristin Aalen

Satire

Til slutt blir Sam auksjonert bort til en rik kunstsamler. Men han har ingen sympati for kunstverdenens aktører, slik Tim Steiner har.

Regissør Ben Hania lar kunstneren Godefroi selv sette ord på paradokset: «Vi lever i en mørk tid da syrere, afghanere, palestinere og så videre er persona non grata. Murene vokser mellom folkegrupper.» Provokatøren vet at han har gjort Sam til en vare og et lerret som kan forflyttes lettere fra land til land enn det en flyktning kan.

Den åpenbare satiren mot kunstverdenen er at Godefroi ikke har noen skrupler med å tjene penger på et slikt nedverdigende system. Som en Mefistofeles – navnet bruker kunstneren om seg selv – nøler han ikke et sekund med å utnytte flyktningen. Tingliggjøringen symboliserer krenkelsen av de mange tusen asylsøkere vi ikke vil slippe inn i vår vestlige verden.

Komisk nok setter museet opp et skilt – «Verket er til restaurering» – en dag Sam må til legebehandling for en verkebyll som åpner seg på ryggen hans og skjemmer ut bildet av visumet.

[ Dristige «Nattebarn» utleverer psykisk ustabile unge – og lykkes ]

Melodramatisk

Filmens plagsomme grunnidé får en til å reflektere over hvordan det rike Vesten har bygd uoverstigelige murer for mennesker på flukt. På filmfestivalen i Haugesund var jeg med på å gi den økumeniske Andreas-prisen til The Man Who Sold His Skin fordi filmen tar opp et samfunnsaktuelt tema på en original og tankevekkende måte.

Det finnes likevel noen svakheter i Ben Hanias manus. Dramaet ville trolig vært enda sterkere hvis hovedpersonen prøvde å komme seg til Europa fordi han hadde et reelt behov for beskyttelse fra krig og undertrykkelse. At det er kjærligheten til Abeer som driver Sam, utvikler seg til en melodramatisk og voldelig twist mot slutten som blir litt for Hollywood-aktig etter min smak.

Men alt i alt er The Man Who Sold His Skin en høyst severdig film om et av vår tids store moralske dilemmaer.