Anmeldelser

T. S Eliot som pønk

Nyoversettelsen av undergangsverket The Waste Land er modig arbeid. Men radikale språkvalg flater ut de historiske, kulturelle og politiske motsetningene i T. S. Eliots dikt.

Det øde landet – Eirik S. Røkkums oversettelse av T.S. Eliots dikt, The Waste Land (1922) – er et modig arbeid. Oppgavens umulighet viser seg allerede i tittelen, og i diktets berømte førstelinje: «April is the cruelest month, breeding […]». Røkkum skriver: «April er den verste måneden, bringer […]» Slik nullstiller to harde fall i assosiasjonstilfang og eleganse leserens forventning til de følgende linjene. Og slik må det nesten være. Enhver oversetter vil innse sitt nederlag. Prøv selv. Strofen fortsetter, tilsidesetter originalen – geografisk, historisk, økonomisk, sosialt – og tilegner seg Eliots dikt, gjennom en rekke radikale valg. Det øde landet viser et allment vilkår for oversettelse overhodet, dens umulighet. The Waste Land gir anledning til nettopp det.

---

Poesi

T.S. Eliot

Det øde landet

Gjendiktet av Eirik S. Røkkum

TransFe:r Forlag, 2021

T S Eliot

---

Elitens skolegang

Den verden som reelt gikk under da The Waste Land ble publisert, var svært forskjellig fra vår og fra vår nære historie. Man kan vanskelig forestille seg hvor radikalt utdanningssystemet, eksempelvis, har endret leserens betingelser etter generasjonen født rundt 1880-90. Forfatterens skoleløp var forbeholdt en smal elite. Kjernefagene – gammelgresk og latinsk litteratur, filosofi, språk og historie – undervises knapt, slett ikke for barn – under ingen omstendighet barn i offentlig skole. Eliteuniversiteter – som Harvard og Oxford, hvor Eliot studerte litteratur, filosofi og språk – lå da som nå utenfor de fleste familiers økonomiske og kulturelle rekkevidde.

Ingen sosial utopi

Eliot tilhørte denne eliten. The Waste Land er inngrep i denne kulturen, og klasse – økonomisk, sosial, kulturell – er blant diktets tydeligste motiver. Eliots komposisjon, behandlingen av materialet, reproduserer klasseforholdene «slik de alltid har vært» – den kunne (også) leses som en parafrase over avsnitt i Det kommunistiske manifest, uten manifestets utopi. Skikkelsene er innestengt i sine respektive kulturer, som også diktet – med sin oversikt og sitt litterære utsyn – er det. Ingen opprør mot tingenes skjøre orden. Kun sammenbrudd. Landskapet og de som bebor det, er gitt – for lengst om man leser arbeidene til den døde befolkningen der, antikke forfattere pluss-pluss.

---

The Waste Land

  • Dikt av T. S. Eliot, utgitt i 1922.
  • Et sentralt verk i den modernistiske poesien, fullt av symboler og allusjoner, og kjent for sin undergangstemning.
  • Forekommer nå i ny, norsk oversettelse av Eirik S. Røkkum (TransFe:r forlag)
  • Forrige norske oversettelse ble gjort av Paal Brekke i 1949 (Det golde landet). Ny utgave 1988.
  • T. S. Eliot fikk Nobelprisen i litteratur i 1948.

---

Bibel og Buddha

Bare den kanoniserte litteraturen, hellig som verdslig, overskrider verdens generelle traurighet i diktet, en traurighet som i sin tur er mer hverdagslig enn apokalyptisk. Spøkelsene kommer ikke fra fremtiden, mot oss, de er allerede godt etablerte. Bankfunksjonærer og sekretærer, krigsenker og veteraner av lavere rang, forretningsmenn og spåkoner, stridsudyktige og grevinner i godt hold, vandrer inn og ut av middelalderske og elisabethanske billedverdener, der bibelske forestillinger trolig forblir de viktigste gitt det apokalyptiske temaet. Antikke figurer blør inn i Europa under og like etter Den store krigen, en verden i brutal forvandling. Verdslige friheter – som penger, sex, rus – fremstilles i mild tristesse og eksistensiell angst, uten annen moralisering enn rop om forløsning et sted mellom Augustin og Buddha.

Verdslige friheter – som penger, sex, rus – fremstilles i mild tristesse og eksistensiell angst, uten annen moralisering enn rop om forløsning et sted mellom Augustin og Buddha.

—  Arve Kleiva

Inn i tegneseriene

Eliot er beryktet for sine lærde allusjoner. De mange referansene til kanonisert litteratur har også sin uskyld. Den fysisk og sosialt hemmede gutten fra Bostons overklasse, oppvokst i New Orleans’ subtropiske melange, uvanlig begavet og tilsvarende høyt utdannet, i en forsvinnende kultur, er fortrolig med gateliv og gresk antikk. Assosiasjonstilfanget for hans omfattende lesning på døde og antikverte språk, finnes rundt ham – diktet minner til tider om et lite eksamensrettet forelesningshefte, notater, der Ovids og Dantes skikkelser med selvfølge tar og gir liv innen- og utenfor hodet som nå hører, drømmer, leser – en verden av forestillinger få i dag overhodet støter på utenfor science fiction og fantasy, det vil si tegne- og tv-serier snarere enn oversettelser fra gammelgresk og latin.

Diktet blør også forlengs, inn i sjangre og formater som ennå ikke riktig har nådd samme prestisje i den utdannede middelklassen som skriftlig poesi har (ingen der leser den, forøvrig).

Bisart språkvalg

For mitt blikk reduserer oversetterens (i mine øyne bisarre) språkvalg både leserens avstand til originalen òg avstanden mellom diktets skikkelser. Politiske og sosiale markører i radikalt bokmål bryter ennå, i mine ører, mot Eliots nøytrale mellomstil og homogeniserer mylderet som diktet åpner på en og samme flate – en samtidig og gjenkjennelig antikk. Et demonstrativt eksempel er oversettelsen av Eliots lettleste cockney (et komplekst språkfenomen fra den urbane arbeiderklassen på Londons sentrale østkant) til trøndersk. Strålende gjennomført på norsk. Effekten er at de historiske, kulturelle, økonomiske og i realiteten politiske avstandene i The Waste Land forsvinner, og et brudd med Eliots tekst oppstår. Det kommer flere.

Røkkum

Bildet av endetid

Allerede andre strofe, linje 20 – de er nummererte, 433 i tallet – oversetter «Son of man» til «Menneskebarn». Leseren befinner seg da, så vidt jeg kan skjønne, i en annen tekst enn Eliots. The Waste Land bruker termen konfronterende, en slags eksplosjon av vestens forestillinger om apokalypse. Uttrykket stammer fra de eldre, hebraiske bibeltekstene; det radikaliseres med de nyere, greske. Evangeliene bruker termen eksklusivt som Jesus’ selvbetegnelse – Menneskesønn – ikke minst i visjonære (eskatologiske) utsagn om de siste tider. I denne konteksten får termene menneskebarn og Menneskesønn nær motsatte betydninger. Oversettelsen forlater dermed den kristne kulturens nett av forestillinger om apokalypsen, som diktet underforstått – og her markert – beveger seg på, en forutsetning for dets lesbarhet.

Oversettelsen forlater den kristne kulturens nett av forestillinger om apokalypsen.

—  Arve Kleiva

Disse antikke tekstene (Bibelen) var dertil allment kjente, fortrolige for allminnelige kirkegjengere (og radikale opprørere) fra reformasjonen av – satte dype spor i dagligtalen, fikk stor betydning for fremveksten av almen skolegang og den sosiale revolusjonshistorien. Eliot er en ambivalent elitist. Han er ingen (ordinær) endetidsteolog i The Waste Land. Likefullt trekker diktet på, og griper inn i, denne forestillingsverdenen og dens assosiative likhet med hans samtid. Likheten viste seg å vokse med de historiske endringene fra utgivelsen til vår samtid, og man kunne, hvis man ville, argumentere for at disse hundre årene tilhører samme, åpne epoke.

Overraskende pønka

Eliots dikt er lett å lese om man er litt fortrolig (slapper av) med teksten. Det øde landet (20 sider oversatt poesi, 70 sider kommenterende prosa) leser jeg som en bok om Eliots dikt – The Waste Land – intens, kunnskapsrik, trolig kolossalt arbeidskrevende for forfatteren (Røkkum), overraskende pønka. Dette siste er, for meg, det interessante og utfordrende ved oversettelsen. Etter å ha lest Røkkums bok noen ganger (og Eliots), er mitt inntrykk at Røkkum gir Eliot noe av samme behandling som Eliot gir litteraturen han forsyner seg av i The Waste Land. Selve tittelen – «The Waste Land» – er funnet tekst. Eliot understreket dette i diktets første sluttnote. Enhver tekst kan behandles som funnet.

Eliot skriver òm og oppå tekst han alluderer til eller siterer for egne formål. Diktet er selv en oppløsning, ikke minst i tid. Eliot er svært oppmerksom på de historiske forutsetningene for en teksts tilblivelse, og betydning for sin leser. Hundre år er gått. Jeg regner som Eliots innsikt at all kunst er samtidig, og all samtid i forandring.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser