T. S Eliot som pønk

Det øde landet – Eirik S. Røkkums oversettelse av T.S. Eliots dikt, The Waste Land (1922) – er et modig arbeid. Oppgavens umulighet viser seg allerede i tittelen, og i diktets berømte førstelinje: «April is the cruelest month, breeding […]». Røkkum skriver: «April er den verste måneden, bringer […]» Slik nullstiller to harde fall i assosiasjonstilfang og eleganse leserens forventning til de følgende linjene. Og slik må det nesten være. Enhver oversetter vil innse sitt nederlag. Prøv selv. Strofen fortsetter, tilsidesetter originalen – geografisk, historisk, økonomisk, sosialt – og tilegner seg Eliots dikt, gjennom en rekke radikale valg. Det øde landet viser et allment vilkår for oversettelse overhodet, dens umulighet. The Waste Land gir anledning til nettopp det.

Elitens skolegang

Den verden som reelt gikk under da The Waste Land ble publisert, var svært forskjellig fra vår og fra vår nære historie. Man kan vanskelig forestille seg hvor radikalt utdanningssystemet, eksempelvis, har endret leserens betingelser etter generasjonen født rundt 1880-90. Forfatterens skoleløp var forbeholdt en smal elite. Kjernefagene – gammelgresk og latinsk litteratur, filosofi, språk og historie – undervises knapt, slett ikke for barn – under ingen omstendighet barn i offentlig skole. Eliteuniversiteter – som Harvard og Oxford, hvor Eliot studerte litteratur, filosofi og språk – lå da som nå utenfor de fleste familiers økonomiske og kulturelle rekkevidde.