Anmeldelse: Det er lett å forstå hva Gina Gylver og Hilja Løvviks klimakritiske kunst vil

At kloden står overfor radikale utfordringer, er noe de fleste har fått med seg. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med saken. Men før vi kommer så langt kan det være en fordel å sette seg inn i fakta – hva som faktisk skjer når gradene stiger nå og i fremtiden. I det nye Klimahuset i Botanisk hage i Oslo får vi forklart det hele, pedagogisk og enkelt.

Siste tilskudd på husets stamme er Gina Gylver og Hilja Løvviks grafikkutstilling Ha valg, ta valg. Kan slik kunst øke forståelsen av klimaproblemene? Ja og nei.

Ideene som kommer til uttrykk, er litt for tydelig «på den rette siden» og den slagordpregede retorikken i verkene blir en smule for selvfølgelig.

—  Kjetil Røed

---

Utstilling

• Gina Gylver og Hilja Løvvik
• Ha valg, ta valg
• Klimahuset
• 4. sep.–26. sep.

---

Lett begripelig

Det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå hvor kunstnerne vil.

Vi presenteres for distinkte undergangsbilder, med poetisk nerve, som i bildet av en jente som sykler på isflak som er i ferd med å knekke opp. Katastrofen er rett rundt hjørnet. I det politisk betonte bildet hvor vi kan se et trehodet troll bestående av Trygve Slagsvold Vedum, Siv Jensen og Jonas Gahr Støre, er det skyldfordeling som står på timeplanen. De – politikerne – har nemlig blodige hender. Eller nesten blodige da, for det er olje som renner fra de utslåtte hendene.

I andre verk skaper kunstnerne mer symbolsk pregnante uttrykk, eksempelvis i bildet av en skihopper – en gjengivelse av det urnorske, kunne man si – som, med skiene utslått i et svev, har en «best før»-dato printet under den ene skien.

Jepp, med klimaforandringene forsvinner snøen, og når den blir borte, tæres også det norske selvbildet opp. Dernest kommer andre definerende bilder av oss selv under press.

[ Sterk vind av Jon Fosse anmeldt: «Et medrivende mareritt» ]

Spøkelsesaktige gravemaskiner

Jeg liker nok best de mer tvetydige verkene, som levner mer rom for fantasien og tanken. Som det som viser oss en stilisert fjellheim – nasjonalromantisk og solid – tæres opp av tre gigantiske gravemaskiner som kverner gjennom viddas nasjonsdefinerende, hvite topper. Her er det en annen tanke som kritiseres, indirekte, nemlig forestillingen om at naturen er en ressurs som skal utvinnes og transformeres til varer.

Markedstankegangen, hvor alt er gjenstand for kjøp og salg, er rett og slett ødeleggende for hvem vi er og hva vi tenker på som Norge. De store maskinene har dessuten en spøkelsesaktig karakter, de er gjennomskinnelig der de balanserer på fjelltoppene med løftede skuffer. Selv når gravemaskinene ikke er til stede, hjemsøker disse maskinene landskapet, sier verket. De truer den tilsynelatende harmonien, når vi ser naturen med markedets briller.

En slik forestillingsverden henger sammen med den ødeleggende tanken om evig vekst som har preget politikken siden slutten av 70-tallet. Når vi tenker slik er naturen ikke noe med egenverdi med en råvare som skal foredles og øke kapitalen i statskassa.

Teknisk anliggende

Det mest slagkraftige bidraget er nok likevel «Teknologioptimismens utopi», som viser oss en ridder til hest som har fått sitt hode erstattet med en strømledning.

Nok en gang er det indirekte tankemønstre som fremkalles her, for i tillegg til vekst-tankegangen er holdningen som gjør ethvert problem til et teknisk anliggende ødeleggende for vår evne til å hanskes klimakrisen. Å tenke naturen som en maskin som kan fikses med den rette teknologien er ikke bare naivt, men farlig, fordi vi gjennom en slik tankegang går glipp av verdihorisonten som gjør det mulig å erkjenne hvorfor naturen og kloden faktisk er viktig for oss.

[ Faren ba Noah Gylver (19) om å dokumentere livet med uhelbredelig kreft ]

Slik fjernes vi fra klimautfordringene som et moralsk og menneskelig problem.

Med markedet og teknologien som peilepunkter vil vi rett og slett ikke nå våre mål om å redde stumpene – fordi vi uten den nødvendige innsikten i hvorfor planeten er verdt å bevare ikke er i stand til å handle omsorgsfullt og tilstrekkelig radikalt, tilstrekkelig fort.

«Verden brenner, men vi rykker ikke ut», som det står i et annet verk, hvor en brannmann står og ser på en by brenne i det fjerne.

Riktig retning

Kan så denne kunsten hjelpe oss på veien? Tja. Jeg tror nok at den kan sette i gang tanker hos barn og unge, men for de litt eldre er paletten litt vel enkel. Ideene som kommer til uttrykk, er litt for tydelig «på den rette siden» og den slagordpregede retorikken i verkene blir en smule for selvfølgelig. Det blir for åpenbart hvem som er fiende og venn, hvem som har forstått det og ikke.

[ Avlyser jubileet til omstridt norsk misjonær – var en fanatiker ]

I den grad kunsten kan bistå med å tenke gjennom disse så viktige problemene, tror jeg vi må tørre å bevege oss i retning av mer komplekse problembeskrivelser, rett og slett.

Det blir for åpenbart hvem som er fiende og venn, hvem som har forstått det og ikke.

—  Kjetil Røed

På den annen side ønsker jeg velkommen ethvert forsøk på å vekke klimabevisstheten hos de unge. Ikke minst når Miljøpartiet de grønne (MDG) gjorde et langt dårligere valg i år og Fremskrittspartiet trumfet i skolevalgene. Her kan propagandistisk og agitatorisk kunst som dette spille en rolle. Ikke minst om den sees i forbindelse med de andre, fine utstillingene i Klimahuset, som forklarer så godt hvilke utfordringer vi står overfor.