«Jeg ville skape Gud. En profet som skulle forandre sinnene til menneskeheten». Det mildt sagt høye til ambisjonsnivået til filmskaperen Alejandro Jodorowsky kan ha bidratt til at han aldri fikk realisert sin versjon av Frank Herberts roman Dune på 1970-tallet. Mick Jagger, Salvador Dali og Orson Welles var tiltenkt roller, Pink Floyd skulle stå for musikken, og varigheten var tenkt å være om lag fjorten timer.
---
Film: Sci-Fi
Dune
Regi: Denis Villeneuve
Med: Rebecca Ferguson, Zendaya, Timothée Chalamet, Josh Brolin, Stellan Skarsgård, Dave Bautista, Jason Momoa, Javier Bardem
2 timer, 35 minutter
Aldersgrense: 12 år
---
Innflytelsesrike vrakrester
Dokumentaren Jodorowsky’s Dune fra 2013 diskuterer hvordan disse ambisjonene ble for mye for Hollywood, og hvordan vrakrester fra det krasjlandede prosjektet ble avgjørende for store filmserier som Star Wars, Alien og Terminator – filmer som i sin tur har vært svært innflytelsesrike. I 1984 ble Dune filmatisert av en lovende, kunstnerisk regissør ved navn David Lynch, og enigheten om at resultatet ble katastrofalt er nesten total: Det eneste gode med Lynch-versjonen av Dune, var at den innledet et svært fruktbart samarbeid mellom regissøren og skuespilleren Kyle MacLachlan.
Perfekt
Bortsett fra en unnselig miniserie fra 2000 er det altså 40 år siden en regissør har nærmet seg materialet, og fallhøyden til 2021-varianten er nærmest galaktisk. Ikke minst fordi regissøren denne gang er kanadiske Denis Villeneuve, som turnerte et spektakulært besøk fra verdensrommet med stillfaren følsomhet i Arrival i 2016, og som faktisk maktet å skape en mer enn verdig oppfølger til den skoledannende sci-fi-klassikeren Blade Runner året etter. Villeneuves filmer – også de som ikke foregår i verdensrommet og/eller i fremtiden – kombinerer visuell storslagenhet med filosofisk undring, og det er vanskelig å se for seg en mer perfekt regissør til å realisere en «definitiv» versjon av Dune.
Tanken er åpenbart å lage en episk popcornfilm som balanserer eksplosjoner og heltedåder med poetiske refleksjoner
— Einar Aarvig, kritiker
Frank Herberts forelegg fra 1965 foregrep flere bevegelser som skulle komme senere, den sirkler rundt nyreligiøsitet, psykedeliske stoffer og økologisk bevissthet. Utgangspunktet var forfatterens reise til sanddynene i Oregon, der myndighetene forsøkte å stabilisere en voksende ørken ved beplantning. Romanen er beskrevet som et vannskille innen science fiction, men «rom-opera» er muligens en bedre sjangerbetegnelse, i hvert fall slik handlingen og persongalleriet presenteres i Villeneuves versjon: Her er en ond rom-keiser (som i de rom-operatiske slektningene Lyn Gordon og Star Wars), rivaliserende føydalherrer, shakespearske navn som Duncan og Jessica og friksjonsfulle familiedynastier.

Frelser
Vi befinner oss i et intergalaktisk imperium åtte tusen år inn i fremtiden og den fremgangsrike adelsfamilien Atreides er satt til å forvalte ørkenplaneten Dune, der det sanseutvidende stoffet melange utvinnes fra sanden. Ynglingen Paul, kronprinsen i dynastiet må lære seg å kontrollere kreftene sine for å redde familien og planeten fra lumske konspiratorer. Er han en mulig frelser? Teoriene om at tronarvingen kan være den ene, minner sterkt om banebrytende The Matrix fra 1999, en film som står i en indirekte gjeld til Jodorowskis visjoner om Dune.
Tanken er åpenbart å gi publikum en episk popcornfilm som balanserer eksplosjoner, heltedåder og flukt fra monstre med poetiske refleksjoner om plikt, etikk, ære og rettferdighet.
[ Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft ]
Tradisjonelt
Villeneuve lykkes dessverre best med å skape storfilm og et forsøk på en franchise. Elementene er tradisjonelle, trass i den bleke fargepaletten: Skuespillere kjent fra merkevarefilmer som Star Wars, Avengers og Justice League, romskip-action og en undertrykkende rom-despot og hans onde medløpere. En hovedperson som må finne sin indre helt, sitt overmenneskelige jeg. Sverdkamper, svik og lasereffekter.
Kanskje er, som Jodorowsky’s Dune var inne på, stoffet for velkjent og velbrukt til at det er mulig å skape en riktig original, overraskende og undrende film (som nettopp The Matrix var i sin tid). Replikker om en «hellig krig, som går som en ild gjennom universet», fremstår kun som ord, følelsen av at noe viktig står på spill, formørkes av vektleggingen av maktintriger og mekanisk-heseblesende actionsekvenser. Mye reddes av skuespillernes menneskelighet, men filmen lener seg samtidig for tungt på nærbilder av Timothy Chalamets følsomme ansikt, akkompagnert av Hans Zimmers insisterende, men av og til på grensen til inspirerte komposisjoner.

Lite krydder
Filmens hellige gral – det livsforandrende sandkrydderet – får ingen tilfredsstillende utgreiing. Og de økologiske aspektene som lå i foreleggets utnyttingen av en fremmed planets naturressurser, må skygge for en klassisk friksjon mellom det primitive sandfolket og deres nye koloniherrer. Kanskje har filmskaperne vært engstelige for å gi handlingen for mange krysningspunkter med en annen franchise – James Camerons Avatar-univers, som snart får sin andre, tredje og fjerde etterfølger.
Resultatet er en severdig, visuelt imponerende film, men som bringer lite nytt til torgs og som er ukledelig tung på labben. Handlingen legger til rette for en oppfølger, og det er lov å håpe at den setter denne førstefilmen i bedre lys. Det umiddelbare inntrykket er imidlertid at fallhøyden ble akkurat litt for stor for Villeneuve og hans stjernelag.