«Det går en dyp nostalgisk åre i engelsk kultur der moderlandet er det nye Jerusalem»

Er det bondens jobb å passe på storspoven som har lagt seg i åkeren? Skal han ikke heller konsentrere seg om å lage silo av beste kvalitet for å produsere melk til de prisene supermarkedene, eller du og jeg, forlanger? Dagens forherligelse av billig mat bringer oss ikke noe jordisk paradis med plass for storspover, om vi tror på den engelske forfatter-bonden James Rebanks. Hans forrige bok, Sauebondens liv fra 2015, ble en internasjonal storselger. Nå er han ute med en ny bok, med en dypere sivilisasjonskritisk undertone.

Det går en dyp nostalgisk åre i engelsk kultur der en ser på moderlandet som det nye Jerusalem, det grønne paradis på jord. Og enhver som har reist ut av London, uansett himmelretning, kan underskrive på at dette lappeteppet av hager, små og store åkre, skogkledde åser og forrevne klipper er usedvanlig vakkert og harmonisk. Men bak den vakre fasaden er noe riv ruskende galt.

---

Sakprosa

James Rebanks

Livet på landet. En felles arv

Oversatt av Hege Mehren

Press 2021

---

Et nostalgisk og vakkert tilbakeblikk

Vi må lage mat og fø en voksende verden. Dette lærte Rebanks allerede fra barnsben av, da han var med bestefaren sin rundt om på familieåkerlappene oppe i Lake District, i nord-vest England. Her er det en del mindre fjellgårder og et tøft klima. Vi blir med Rebanks inn i denne verden, gjennom en tredelt bok. Første tredjedel heter «Nostalgi», der Rebanks gjennom episodiske bilder minnes barndom, og en nå svunnen tid. Vi blir kjent med familie og bygdeorginaler. Del to heter «Fremskritt», der det nå er Rebanks og hans far som har overtatt ansvaret, og de blir med på 80-tallets modernisering. Stordrift, effektivisering, grøfting, og hekkfjerning. Vi skjønner hvorfor bonden går fra å være en økologiens samarbeidsmann, til å bli en naturfiende. Siste del heter «Utopia», og her kommer en ny erkjennelse inn, Rebanks blir «frelst» og omfavner et nytt jordbruksevangelium.

Det går en dyp nostalgisk åre i engelsk kultur der en ser på moderlandet som det nye Jerusalem, det grønne paradis på jord

—  Andrew Kroglund

Og ja, det kan være nærliggende å bruke bibelske metaforer, for som det står i Tredje Mosebok 19:9:

«Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. (…) Du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede.»

Dette blir et viktig anliggende i den økologiske og samfunnsmessige oppvåkningen bonde Reebanks gjennomgår. Han føler et enda sterkere sosialt ansvar for seg og sine, sitt lokalmiljø, sin lokalkultur, og naturen i bred forstand. Han vil derfor, gjennom denne boka, bidra til å bygge en ny engelsk idyll, og ikke utopi. Han lar seg overbevise av «fornuftige» naturvernere, åpner gamle bekkefar, og fyller igjen de gamle som er rette som en linjal, og som ble bygd ut for 40 år siden, og som drepte stort sett alt liv i dem. Han tilbakefører tørrlagt myr til ny våtmark, og får storspoven tilbake igjen. Fuglearten forsvant for en del år siden fordi de store skurtreskerne ikke kunne stoppe og fjerne redene deres, samt på grunn av mye giftbruk.

[ Strømmens bok om konspirasjonsteorier bør leses i kristne kretser ]

Landbruksindustri til besvær

Rebanks hamrer løs mot en landbruksindustri som nå hersker over de vakre engelske jordene. Bonden er avhengig av et par monopolpregede oppkjøpere som presser dem på pris og kan slå dem konkurs når som helst. Dette kunne like gjerne være beskrivelsen av den danske bonden, eller den amerikanske. Og sikkert også en god del norske bønder. Denne utviklingen fortsetter nesten like raskt under senterpartistatsråder i mat- og landbruksdepartementet. Kreftene er sterke. Om ikke motstemmene blir mange nok.

Utviklingen fortsetter nesten like raskt under senterpartistatsråder i mat- og landbruksdepartementet.

—  Andrew P. Kroglund

Landbrukets bidrag til naturforringelse er uomtvistelig. Oslofjordens nærstående død skyldes i stor grad avrenning fra jordbruket, og måten kantvegetasjon, avlastningsdammer og bekkefar er fjernet i moderniseringens navn. Bønder må selv innse hva de er med på, og vi som forbrukere, må bidra gjennom å sette maten og matkvalitet mer i sentrum av våre liv, og ikke være så opphengte i billigst mulig.

Poetisk og politisk

Rebanks ønsker seg bønder og miljøvernere i et tett samarbeid. Bønder må være åpne for det økologiske, og miljøvernere må være mer edruelige, er hans budskap. Han har vært på den reisen og den har vært god. Han elsker storfeet sitt og sauene sine, og gamle skakke gjerder og hekker. Han vil at vi skal spise mindre industrielt fremstilt kjøtt, og at den produksjon vi må ha, må være bærekraftig. Det er godt for jorda og klimaet.

Og hvordan drives gården hans i dag?

«All kunstgjødselen, medisinen, plantegiften, drivstoffet, fôret, traktorene, og maskinparken som vi kjøpte tidligere, som gjorde at vi tapte penger på gårdsdriften, har vist seg å være de tingene som gjorde mest skade. Vi er nå på vei mot driftsmetoder som produserer mat med et minimum av kunstige inngrep og tilskudd.»

[ Denne boken om ulv i Norge kan leses som en krass sivilisasjonskritikk ]

Rebanks har skrevet en vakker og poetisk bok, som er en fryd å lese, der vi dukker ut og inn av hverdagslige problemstillinger og beskrivelser, til de store overordnede tankene. Det er et hardt liv, med beskrivelsen er lyrisk, til ettertanke og dette er et politisk potent verk. Det er formelig så jeg har storspovens intense kallelyd i øret når jeg nå legger boka fra meg.