Anders Baasmo løfter en skuffende oppsetning

Teaterstykket er basert på virkelige hendelser fra 1692, da en serie rettssaker i den lille byen Salem endte med at mange ble dømt til døden for hekseri og hedensk trolldom. Siden kjent som «Hekseprosessene i Salem».

Handlingen starter med en gruppe kvinner som danser i skogen. De blir sett og i frykt for følgene det kan få i det strengt kristne samfunnet, later de som de var besatt av djevelen. Snart er massehysteriet et faktum og landsbyboerne begynner å angi hverandre. I maktkampens sentrum står John Proctor (Anders Baasmo) og må velge mellom å redde seg og sine eller kjempe for sannheten.

Teknodans

---

Teater

Heksejakt av Arthur Miller.

Regi: Maren E. Bjørseth.

Scenografi: Olav Myrtvedt.

Kostymer: Solveig Holthe Bygdnes.

Oslo Nye Teater. Spilles frem til 16. oktober.

---

Kjernen i Arthur Millers stykke ligger ikke først og fremst i å skildre farene ved en religiøs sekt eller et kristenpuritansk samfunn, men i hvordan løgner kan spre seg og man blir styrt av massene. Han ville vise paranoiaen som lurer i menneskesinnet og hvor lett man tar avstand og vender seg bort i redsel for å bli neste offer. Miller skrev stykket i 1953 som en allegori over mccarthyismen, i en tid der amerikanske myndigheter drev heksejakt på kommunister. En heksejakt dramatikeren selv fikk kjenne på kroppen.

I Oslo Nyes oppsetning kommer formen i veien for innholdet, og de ytre religiøse rammene får altfor stor plass. Et gedigent, lysende, neonfarget kors dominerer rommet. I skinnet fra dette ser vi massesuggesjonen som en teknodans, der menneskene beveger seg som i en slags transe under korset. Åpningen setter tonen for et fokus på det religiøse og kuriøse som holder seg hele forestillingen igjennom, og som skygger for Millers mening med det hele.

[ «Vi treng ikkje ønske Jon Fosse tilbake til teatret» ]

Stor skuespillerkunst

Kostymene skaper ytterligere forvirring. Med oversminkede prester ikledd silkestrømper, nettingbluse og øredobber, blir man hensatt til en slags seksuell fetisj. Mens skuespiller Thea Lambrechts Vaulen har på seg klær kjent fra trance-house-klubb-miljøet på 90-tallet med platåsko og see-through kjole. Til tross for kuriøs kostymering klarer hun å skape en mangefasettert og troverdig karakter som Abigail – hun som er på jakt etter egen lykke, og som skjønner at hun kan dra nytte av løgnene for å leve ut sitt begjær for John Proctor. I stykket fungerer hun som selve motoren for det løgnaktige spillet.

Ensemblets skuespillerprestasjoner varierer ellers fra det helt karikerte og nesten ufrivillig komiske, til sannferdige og gripende tolkninger. Mot slutten av stykket får Anders Baasmo mer spillerom. Han evner å puste liv i dramaet og skaper etterlengtet dynamikk til scenebildet. Som publikum kjenner vi på det fortvilende og hjerteskjærende dilemmaet han står overfor. I rollen som hans gravide kone, følger Ingvild Holthe Bygdnes opp, med sterk tilstedeværelse. Sammen byr de på stor skuespillerkunst som skinner i en ellers haltende oppsetning.

[ Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft ]

Resonnerer ikke

I et av sine siste intervjuer snakket Miller om hvordan det som skjedde i Salem skulle vise seg å bli modell for Stalins Russland, Pinochets Chile, Maos Kina og andre totalitære regimer. Men paranoiaen som brer om seg i Millers stykke bringer også assosiasjoner til vår tid – til Bjugn-saken og til tanken om at man i viktige og nødvendige saker som metoo-bevegelsen bringer med seg, også må være på vakt for at den mørke paranoiaen ikke skal få grobunn.

På Oslo Nye ser vi ikke noe av det som aktualiserer stykket eller kan resonnere til vår tid. I stedet blir det et eksotisk sammensurium som ikke forteller oss noe om hva det vil si å være menneske.