«Lille jente» er en stor film om kjønn og annerledeshet

Fordi mediet nesten umiddelbart inviterer til sympati med hovedpersonen, er film egnet til å skildre annerledeshet.

Historier i levende bilder har gitt oss forståelse for animerte outsidere som gullfisken Nemo og julehateren Grinchen, for historiske personer som John «Elefantmannen» Merrick og ALS-rammede Stephen Hawking, for mennesker med Downs syndrom og for hvordan det er å møte fordommer som homofil.

Forutsigbart

Det finnes en viss understrøm av filmer om transkjønnethet. I 2000 fikk Hillary Swank Oscar for sin tolkning av Brandon Teena, som var født som kvinne, men levde som mann i det landlige Nebraska, der hen døde etter å bli utsatt for voldelig hatkriminalitet. Jared Leto spilte AIDS-syk transkvinne i Dallas Buyers Club i 2013, mens Ingar Helge Gimle var quilting-frelst eks-ballettdanser med rød parykk i Rett vest fire år senere.

---

Dokumentar

Lille jente

Regi: Sébastien Lifshitz.

Premiere 10. september.

---

Felles for mange filmer der hovedpersonene er uærlige med sitt egentlige kjønn, er en dramaturgisk forutsigbarhet, at hemmeligheten skaper et nettverk av løgner, og så sitter vi bare og venter på at alt skal bli avslørt. Franske Tomboy (2011) var atmosfærisk og forståelsesfull, men skjemmet av en skjematisk historie, der publikum vet at hovedpersonen må innrømme til omgivelsene at han egentlig er en jente.

[ Formidabelt barneskuespill i norsk skrekkfilm ]

Foreldreforståelse

Kinoaktuelle Lille jente er en dokumentar, og kaster seeren omsvøpsløst inn i problematikken: Syv år gamle Sasha er født som gutt, men oppfatter seg selv som jente, og har uttrykt et ønske om en annen kropp siden treårsalderen.

Foreldrene avfeide først disse tankene, men oppfatter henne nå som en datter, ikke som en sønn. Filmen følger foreldrenes kamp for Sasha: At hun skal bli akseptert på skolen i lokalsamfunnet og at hun kan innlede en kjønnsbekreftende behandling i Paris. Ved å utsette puberteten hormonelt, vil det bli enklere å ty til mer drastiske inngrep når hun blir eldre og kan bestemme selv.

Lille jente tar hele tiden høyde for at hovedpersonen er et barn. En syvåring har begrenset formuleringsevne, og vi får først og fremst tilgang til tankene hennes gjennom foreldrene. Men deres forståelse av henne, at hun ER en jente, blir understreket av bildene.

Temaet kjønnsinkongruens er både brennbart og tidsaktuelt, og får her en kledelig udramatisk og sober behandling

—  Einar Aarvig, filmkritiker

Nært og vanskelig

Filmen er kunstferdig i formspråket, med svevende scener fra lek og hverdagssituasjoner som minner om fiksjon – lydlagt av komposisjoner fra Vivaldi, Ravel, Debussy og Dvorak.

Intervjuene med foreldrene er velformulerte og poengterte, de er uredde overfor det følsomme emnet, men tviler seg ofte frem til konklusjoner. Det er lett å la seg imponere over åpenheten – både at de har sluppet filmskaperen Sébastien Lifshitz så tett på noe så nært og vanskelig, og den tilliten og respekten han viser dem tilbake.

[ Filmen om A-ha viser bandets elsk/hat-forhold ]

Respekt for sitt barn

Temaet kjønnsinkongruens er både brennbart og tidsaktuelt, og får her en kledelig udramatisk og sober behandling. «Den vil forandre verden», siteres en britisk kritiker på plakaten. Og mange vil nok oppfatte filmen som en avgjørende øyeåpner, som en film som vanskeliggjør fordommer. Den argumenterer med tydelighet hvordan å leve som jente ikke er en impuls Sasha har fått utenfra, det er slik hun faktisk er.

Det går også an å heve blikket over problemstillingen og se Lille jente som en universell fabel om å ha respekt for sine barn, om viktigheten av å lytte til dem og la de leve det livet som er riktig for dem. Det er vanskelig å tenke seg at en fiksjonsfilm – med oppdiktede rollefigurer, replikker og situasjoner – kunne hatt samme type kraft.