Synd og sykdom i HBO-serie om AIDS-epidemien

All the people I was kissing

Some are here and some are missing

In the nineteen-nineties

Pet Shop Boys’ Being Boring fra 1990 skildrer modning på 1980-tallet, den er et bittersøtt tilbakeblikk på å flytte til London til en tilværelse med håp, naivitet, festing, suksess og død. Lenge så verden lys ut: Homofili hadde blitt avkriminalisert, økonomien var i oppsving, og med discokulturen kom en ny toleranse for etnisk og seksuell annerledeshet. Men utover tiåret støtte bevegelsen på en dødelig trussel, farligere enn den homofiendtlige politikken til Margareth Thatcher: AIDS-epidemien tok livet av millioner, homofile menn var sterkt overrepresentert. Den dødelige, seksuelt overførbare sykdommen skapte panikk, overskrifter og moralisering.

---

Serie: Drama

It’s A Sin

HBO-serie i fem deler

Tilgjengelig fra 23. januar 2021

Serieskaper: Russell T Davies

Produsert i Storbritannia

---

Homo = HIV?

Det måtte bli 1993 før Hollywood tematiserte sykdommen, med Philadelphia, der Tom Hanks mottok Oscar for tolkningen av en advokat som skjuler sin legning og sykdom. Deretter ble HIV-smittede homofile som dør nesten som en klisje å regne, den lykkelige aids-frie skeive var nærmest underrepresentert på det sene nitti- og tidlige nullnulltall.

Heldigvis har de siste tiårene gitt oss filmer og serier med LGBT-rollefigurer som verken tematiserer legning eller lar noen dø av AIDS. Kanskje gjør denne normaliseringen det betimelig med en gjennomgang av 1980-tallets epidemi og moralpanikk.

Biografisk

HBO-miniserien It’s a Sin heter sin tittel fra nettopp Pet Shop Boys og følger tre unge menn fra de flytter til London i 1981 og ti år frem i tid. Det er en beretning om veien ut av skapet, finne identitet og leve den ut på vidløftig og muntert vis. Men helt fra første episode truer den mørke AIDS-skyggen og vi kommer tidlig på det rene med at alle hovedpersonene ikke nødvendigvis vil overleve de fem episodene.

Når AIDS/homofili-koblingen nå gjør et slags comeback i populærkulturen, skjer det i en svakt selvbiografisk form, basert på serieskaper Russell T Davies’ egne erfaringer. Som den uskyldige rollefiguren Colin, forlot han Wales og ankom den britiske hovedstaden i 1981. Den nyvunne friheten ble blant annet tilbragt i utagerende festligheter i leiligheten til noen venner fra Swansea, en bopel kjent som The Pink Palace. It’s a Sin dramatiserer hendelser og personligheter fra dette miljøet, og blir dermed blanding av dannelsesreise og katastrofeberetning.

Når resultatet er så varmt og personlig, er det lett å tilgi at det tråkkes i velgåtte stier

—  Einar Aarvig, anmelder

Karisma og forståelse

Man kan si mye rart om 2020-tallet, men vårt tolerante samfunn og dets medisinske fremskritt har gjort at HIV-smittede kan leve fullverdige liv. For 40 år siden fantes liten evne og vilje til å ta sykdommen på alvor. Den ble fornektet av de rammede, for deretter å utløse stigma fra helsemyndigheter og andre øvrigheter. It’s a Sin viser ofre med minimal informasjon om den pågående epidemien og tvang og fengsling av sårbare mennesker. På toppen av det hele kommer stigmaet med å ha en avvikende legning.

It’s a Sin har en frisk og humørfull tilnærming til det kjente materialet, den behandler for eksempel ikke skammen mer inngående enn den må. At historien føles innarbeidet fra før, veies utmerket opp av det særdeles karismatiske rollegalleriet. Her kommer det fra en heterofil mann: Serien består av herlige, skjønne typer, rollebesetningen og personregien må ha vært noe av det mest ressurskrevende med den. Dagens strømmelandskap bebos ofte av generelle, vage skrivebordsfantasier, It’s a Sin lar derimot seeren komme ordentlig under huden på mennesker som føles ekte, individer man ikke lett glemmer. Skildringen synker ikke i temperatur når den tar for seg hovedpersonenes foreldre eller uvitende offentlige ansatte. Serien har forståelse og omtanke for de fleste, og blir dermed ingen «oss mot dem»-historie.

Koronarelevant?

Når resultatet er så varmt og personlig, er det lett å tilgi at det tråkkes i velgåtte stier. For konvensjonene er der; det er for eksempel et gjenkjennelig grep å la den mest troskyldige og jomfruelige rollefiguren dø først. Vi får få nye perspektiver på selve sykdommen eller på sykdom generelt. It’s a Sin var ferdig filmet i januar i fjor og er således ingen kommentar til dagens epidemi.

Men den er en god påminner om viktigheten av opplysning og toleranse, ikke minst for seere som er for unge til å ha minner om AIDS-panikken på 1980-tallet. Sykdommen skapte ikke den endetiden for menneskeheten mange skremte barneskoleelever med. Men det homofile miljøet ble aldri det samme.