Hvordan man i det hele tatt skal skrive presist og godt, henger sammen med hvordan man nærmer seg virkeligheten hevder Daniel Mendelsohn i sin nye essaysamling, Tre ringer. I seg selv neppe en særlig oppsiktsvekkende påstand, men forfatterens demonstrasjon av forholdet mellom form og innhold er ganske særegen: både fascinerende og tydeliggjørende.
Essayet er jo et tøyelig format, men det er ikke så ofte jeg ser en så stringent og gjennomtenkt sjangerøvelse.
---
Essay
Daniel Mendelsohn
Tre ringer
Oversatt av Christian Rugstad
119 sider, Press 2021
---
To synsvinkler
Men, altså: virkeligheten. Det finnes to måter å gjengi virkeligheten troverdig på, hevdet litteraturviteren Erich Auerbach, den sentrale personen i Mendelsohns bok. Det er den homeriske varianten som, gjennom stadige kjeder av digresjoner og sidespor, så og si slynger seg gjennom og rundt virkelighetens bestanddeler, slik at alt kommer med. Dernest har vi den bibelske stilen som utelater det meste, slik at betrakteren må forestille seg det som ikke blir sagt. Med litteraturvitenskapelige termer kunne vi kalle det en elliptisk skrivestil.
Det er liten tvil om at Mendesohn foretrekker den første. Og det er også disse linjene som slynger seg gjennom boka, som gjentas fra forskjellige steder. Boka får grep om sentrale motiver i både litteraturhistorien, virkeligheten og vår evne til å tenke.
[ Intervju med Mendelsohn fra 2017: Bibelen og de greske klassikerne er som DNA ]
Kjent og ukjent
Auerbach er, som nevnt, en slags hovedperson. Da han ankommer Istanbul fra et Europa i krig, er det både for komme seg unna nazistene (han er jøde), men også for å skrive sitt store verk Mimesis. Han står på terskelen til et nytt sted, som en reisende fra en verden til en annen. I den tyrkiske byen, hovedstaden i det tidligere ottomanske riket, befinner han seg i randsonen av den europeiske kulturen. Han befinner seg også, skal det vise seg, i randsonen av hva han kan få tilgang til av informasjon om den europeiske kulturen. Bibliotekene i byen har langt dårligere utvalg enn dem han var bekjent med fra sitt hjemland, og han må følgelig stole på annenhåndskilder og sin egen hukommelse.
Auerbach står på terskelen til et nytt sted, som en reisende fra en verden til en annen.
— Kjetil Røed
«Hvis det hadde vært mulig for meg å gjøre meg kjent med alle verkene som er skrevet om så mange emner, ville jeg kanskje aldri kommet så langt som til å skrive selv,» skriver Auerbach, som siteres av Mendelsohn.
Gjentatt motiv
Auerbach står altså på terskelen til et fremmed land, med sitt hjem i forandring bak seg (det er som nevnt krig). Han står samtidig foran noe han kan – den europeiske litteraturen – men må bruke det han selv husker, kjenner, kan gjenkalle, når han skal skrive. Denne utgangsposisjonen fester de ulike kretsløpene i boka sammen: å befinne seg mellom noe fremmed og noe kjent, men samtidig også en erfaring av at det ukjente blir kjent.
[ Gud, Jesus og Hofmo som kosmiske lekekamerater ]
Mendelsohn forankrer dette motivet i Homers Iliaden, som han skrev om i sin forrige bok, og hvordan Odyssevs, da han vendte hjem etter 20 år med reise, kom hjem til noe som både var kjent og ukjent. Deretter presenterer han oss for nok en versjon av dette motivet: Hos den tyske forfatteren W. G. Sebald. Også han, forteller Mendelsohn, reiste mellom det kjente og det ukjente, på samme vis som Auerbach og Odyssevs. Sebald kom til England for å forske, men skriver etter hvert også bøker om menn som står overfor noe fremmed, og som kommer seg gjennom det ved å huske.
Fremmed og hjemme
Dette bringer oss tilbake til «den homeriske stilen», som Auerbach formulerte det, eller den «digressive» stilen, som Mendelsohn også kaller det. For alle han skriver om her er omveiens mestre, og kanskje Sebald mer enn noen, der han lar sine hovedpersoner vandre rundt i høyst konkrete landskap, men samtidig også – i møte med det han ser – assosierer seg gjennom hele den europeiske kulturhistorien. Dermed fanger han inn, mener Mendelsohn, den dobbelte følelsen av å være en fremmed og hjemme på samme tid. «Digresjon er følgelig aldri det samme som distraksjon,» skriver han. «De mange dreiningene og vendingene forenes i et felles mål, som er å hjelpe oss til å gripe den ene fullstendige handlingen som er temaet for verket det tilhører.»
[ Et hovedverk i Jon Fosses forfatterskap ]
Hvor leder disse sammenføyningene i Mendelsohns bok oss? I hvert fall til en innsikt i at små sidesprang som hektes sammen som håp i et kjede kan bringe oss tett på noe som både er «der ute» – den europeiske kulturhistorien, for eksempel – og på samme tid skape labyrintiske omveier i teksten så vel som i leserens indre. Disse sirkel-løpene gjennom historie og identitet bringer en annen form for klarhet enn oversikten og tydeligheten, siden de bringer oss tett på hvem vi egentlig er. Ikke bare som individer, men som subjekter i en historie og i en kultur hvor vi alltid vil være fremmed og kjent med hverandre og oss selv.
