Sterk vind av Jon Fosse anmeldt: «Et medrivende mareritt»
Etter en nesten 10 år lang pause fra teatret, er Jon Fosse tilbake med et nytt og intenst marerittaktig stykke på scenen.
ANMELDT: «Sterk vind» sirkler rundt en tematikk man kjenner igjen fra tidligere Fosse-stykker: Er tosomheten mulig, eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen?
Pernille Sandberg
En mann med høydeskrekk står ved et vindu i 14. etasje og ser ut, mens vinden blåser stadig sterkere. Han har vært lenge borte, nå har han kommet tilbake. Men hun han en gang forlot har funnet seg en ny og yngre mann. Trykkende trekantdrama har nærmest blitt Jon Fosses signatur, men settingen som her er fjernt fra fjord og fjell føles forfriskende ny. Med vinden som blåser inn gjennom vinduet i høyblokka kjenner vi også et drag av urban dystopi som kler det marerittaktige ved stykket.
Scenograf Nia Damerell plasserer skuespillerne i en slags omvendt Black Box – et kritthvitt, glinsende, nakent og nærmest svevende rom omringet av mørke. Følelsen av å befinne seg høyt oppe, med et åpent vindu til verden langt der nede, gir en egen nerve til forestillingen. Som om noe står på spill, en underliggende fare for at noe fryktelig kan skje.
Klaustrofobisk
Bestill abonnement her
KJØP
