Anmeldelse av «Et dødsfall i familien»: Sorg minutt for minutt

Tap av ansikt, tap av mening, tapte muligheter. Noen ganger tar jeg meg i å lure på om det finnes skjønnlitteratur som ikke omhandler tap av et eller annet slag? Det som i hvert fall er helt sikkert er at tap og sorg er en av de mørke materialene i litteraturen, som i rette hender kan foredles til å bli et skinnende stykke erkjennelseskunst.

Historien gjentar seg

I 1957, to år etter at forfatteren Agee døde av et massivt hjerteinfarkt i en New York-taxi, utkom romanen A Death in The Family for første gang i USA. Året etter vant den selvbiografiske romanen den gjeve Pulitzer-prisen. Romanen bygger på hans erfaringer da han mistet sin egen far i en bilulykke, bare seks år gammel. Det er ikke til å komme forbi at det gir en ekstra dimensjon til lesningen å vite at Agee selv bare ble 45 år gammel, og etterlot seg kone og tre små barn i eksakt den samme situasjonen som hans egne karakterer.

---

Roman

James Agee

Et dødsfall i familien

Oversatt av Ragnhild Eikli

Aschehoug 2021

---

En splintret familie

Romanen tar for seg noen få dager i familien Folletts liv. Fra Jay Follett midt på natten, i hui og hast, kjører til sin gamle, syke far, som Jay tror ligger for døden. Til Jay selv tragisk forulykker på vei hjem, for så å bli lagt i graven med nesten hele familien rundt seg. James Agee, som skrev filmmanus (Afrikadronningen (1951)), og fortsatt er regnet som en innflytelsesrik filmkritiker og journalist, tar i bruk et helt særegent filmatisk formgrep i romanen. Agee skriver som om han er et kamera; han følger kona Mary, sønnen Rufus på seks år, tanten Martha, svigerbroren Edward og de andre i familien helt tett på, nærmest dokumentarisk og hudløst.

Det er bare litteratur som kan gjøre det denne romanen gjør.

—  Hilde Slåtto

Samtidig er Agees store styrke nettopp hvordan han behandler dette materialet litterært. Det er bare litteratur som kan gjøre det denne romanen gjør. Ved å se på verden med et poetisk, undrene og utforskende blikk, skaper Agee et svært presist og ikke minst nyansert psykologisk portrett av en splintret familie.

[ I et vakkert språk avkler Maria Navarro Skaranger hvordan klasseforakt uttrykkes i Norge ]

Hjerteskjærende troverdig

Agees hovedanliggende er å beskrive den første fasen i sorgen minutt for minutt. Sjokket, nummenheten, tiden som stopper opp, galskapen og tapet av mening – alle kastene skildres, slik jeg ikke kan huske jeg har lest om sorg før; som en mosaikk av mange karakterers opplevelse av situasjonen. Spesielt god er denne romanen i utforskningen av hvordan en slik skjellsettende hendelse prosesseres i et lite barnesinn, og hvordan kompliserte familiebånd spiller en stor rolle, på godt og vondt, i den ekstreme situasjonen det er å skulle ta inn at verden aldri blir den samme igjen. Alle er fryktelig alene, redde og helt ute av balanse. Enten i en kamp med en Gud de ikke klarer å tro på, truet av de andres skremmende sikre gudstro eller overgitt en allmektig Gud som har satt vedkommende på den ytterste prøve. Sentralt i denne nyanserte romanen står nettopp denne kampen – hvordan skal en forstå en slik hendelse og leve med det?

Redaktørens grep

Et uferdig verk som blir utgitt posthumt må naturligvis bli bearbeidet av en redaktør. På en konferanse i 2005 i anledning 50-års markeringen av James Agees død, fremla professor Michael A. Lofaro en rekonstruksjon av det han mente var det originale manuset til Agee. Interessant nok er flere av de formmessige grepene, som jeg opplever som friske og uforutsigbare, endringer som er gjort posthumt av redaktøren David McDowell. Et godt eksempel er den svært gode åpningen av romanen, som tar form som en impresjonistisk, tilbakeskuende beskrivelse av en helt vanlig kveld i boligkvarteret hvor familien Follett bor. Et annet viktig grep er rekke tilbakeblikk som oppleves som gåtefulle og ikke fullt ut begripelige, noe som tilføyer en dybde til Agees personlige fortelling om familien Follett.

[ Jan Kjærstads «En tid for å leve» blir uunngåelig en kommentar til pandemien  ]

Posthum klassiker

Det er nettopp disse sidene ved romanen som gjør at Et dødsfall i familien blir noe mer enn et sorgbrøl. Det er tankevekkende at det antagelig var kombinasjonen mellom et uferdig manus og en framoverlent redaktør som tok seg til rette med et sterkt materiale, som skapte en posthum klassiker. For Et dødsfall i familien makter, i Ragnhild Eiklis svært kyndige oversettelse, fortsatt å skape et helt særegent refleksjonsrom for en av de vanskeligste, og mest menneskelige, erfaringer en kan ha i livet.