«Mitt hjerte det er et foreldreløst barn/ det har glemt sin mor, det har glemt sin far/ men det spør etter dem overalt hvor det drar/ og det spørsmål er alt hva det eier og har/ og det får ikke svar.»
Det er som om denne diktstrofen av Jens Bjørneboe synger i bakgrunnen for Truls Åkerlunds bok Men vi var ikke hjemme. En bok som handler om at Gud vil oss noe i det livet vi lever. Når han kommer på besøk og vil ha oss i tale, er vi imidlertid ofte fraværende. Eller vi går helt andre steder når han inviterer oss inn.
Fire trinn
Gjennom fire trinn; trangen, tiden, tilstedeværelsen og tilbedelsen, prøver så Åkerlund å lede leserne hjem til sitt eget liv. Og ved dette å vende hjem til sin himmelske Far. For bare ved å være hjemme i eget liv, kan et menneske nås av Gud.
---
Sakprosa
Truls Åkerlund
Men vi var ikke hjemme
200 sider, Verbum 2021
---
Truls Åkerlund kommer fra en pinsekarismatisk og lavkirkelig bakgrunn. Han er høyskolelektor ved Høyskolen for ledelse og teologi, som er et fellesprosjekt mellom Pinsebevegelsen og Baptistkirken. På flere måter kan han sammenliknes med Tomas Sjödin og Peter Halldorf, som begge har noenlunde samme kirkelige bakgrunn. Temamessig er det også mange likhetspunkter. Og som skribent står Åkerlund slett ikke tilbake for de mer kjente svenske forfatterne.
Medaljens bakside
Åkerlund beskriver den generelle samfunnsutviklingen, som med vekt på individualisme og den enkeltes grenseløse muligheter, skaper mange tapere som drukner i havet av forventninger. «Individualiseringens medalje (har) en bakside: Det nådeløse ved hele selvrealiseringsprosjektet er at det legger et veldig stort ansvar på den enkeltes skuldre.»
[ Åshild Mathisens bok gir innblikk i kristen-Norges maktkamper ]
Både innen religion og generell livstolkning, som blant annet fremmes gjennom en strøm av selvhjelpsbøker, ser Åkerlund et stadig økende press som skyver folk bort fra den de egentlig er, til en drøm om den de ønsker å være. Og dette drømmebildet kan være tungt å bære på mange av livets arenaer, når realismen skyller inn over en.
Åkerlund ser et stadig økende press som skyver folk bort fra den de egentlig er.
— Per Eriksen
For vi kan ikke alle bli filmstjerner, suksessrike gründere, fotballproffer eller reality-kjendiser. Få forblir friske, bekymringsløse og rike gjennom et livsløp. Alt er faktisk ikke mulig for noen av oss.
Hva skjer når vi innser at vi er begrensede og dødelige, når vi ikke lenger har noen religion som trøster? Hva skjer i et samfunn som propper sine unge med urealistiske drømmer, men uten å gi dem en plattform som bærer når alt brister?
Hjemlengselen etter Gud står sentralt i Åkerlunds bok. Også den hjemlengsel som man ikke erkjenner eller har noe språk for.
Fanger av vår frihet
Åkerlund mener vi på mange måter er blitt fanger av vår egen frihet. Frihet er den viktigste verdien for et flertall i vårt samfunn. Men han spør om det er en frihetsform som har gjort oss til mindre og kaldere mennesker. «Som setter oss fri til ikke å bry oss. Som lar oss delegere bort omsorg og sette vekk nestekjærlighet.»
[ Teater om Gud som er lei av menneskene ]
Og selv om dette er legitime spørsmål, får jeg en snikende følelse av at Åkerlund til tider faller i den gamle vekkelsespredikantfellen å svartmale «verden» litt for mye. Det finnes riktignok tendenser i samfunnet vårt der vi benytter friheten til ikke å bry oss, kanskje mest utpreget i vår behandling av ureturnerbare flyktninger. Kanskje har vi valgt oss politikere som er verre enn oss selv (for å parafrasere Ole Paus). Men det finnes også en frihet som går hånd i hånd med stort engasjement for medmennesker, både med og uten religiøs begrunnelse.
Jeg får en snikende følelse av at Åkerlund til tider faller i den gamle vekkelsespredikantfellen å svartmale «verden» litt for mye.
— Per Eriksen
Men Åkerlund innser nok denne slagsiden selv også. Senere i boken, etter å ha tegnet vår tidsbruk og bruk av sosiale medier i sorte farger, skriver han: «Men nok svartmaling. Det store spørsmålet er hva vi skal gjøre med alt dette.»
Hvilens viktighet
Ja, for denne boka kaller oss tilbake til stillheten og de langsomme aktiviteter. Åkerlund introduserer praktisering av sabbaten som en vei tilbake til det gode liv. Da sabbat ikke forstått som en bestemt dag med strenge restriksjoner, men som et bevisst valg om å skape seg tidslommer for langsomhet, refleksjon og gudsnærvær i livet.
Han bemerker at Gud hvilte på den syvende dagen etter sitt arbeid, mens det skapte mennesket starter sin tilværelse med hvilen. «Å ikke ta tilstrekkelig tid til søvn og hvile er å gå imot Guds skaperordning», slår han fast.
[ Unn Falkeids bok om den hellige Birgitta åpner et av middelalderens mest interessante forfatterskap ]
Det er vanskelig å være uenig i noe av det Truls Åkerlund skriver. Men kanskje sniker det seg inn en liten tanke om at dette har jeg lest før. Det likner utvilsomt mye på andre bøker jeg har lest de siste to-tre årene. Om stillhet og hvile. Om å søke Gud og det gode liv der man er.
Men Truls Åkerlund er en dyktig forfatter, noe han også har vist i tidligere bøker. Han er innsiktsfull og velformulert. Som skrivekunst er dette en fryd. Så hvorfor gå over grensen etter bøker som skrives vel så bra her hjemme?
