Etter én million solgte album, fem Spellemannpriser, en Prøysen-pris, og tusenvis av konserter i hele Norge, har – etter 30 år – fremdeles Vamp mye på hjertet. Som vanlig er de tett på naturen: både den i oss og den rundt oss. Og de drømmer fremdeles, i musikken og i tekstene, om en bedre verden etter pandemien, og midt i alt annet som er vondt og vanskelig. Det er håp og det er lengsel, etter kjærlighet og gledesstunder.
Særpreg
I den første Vamp-perioden, fra 1991 til 1996, var Øyvind Staveland fremdeles både tømrer og feier i hjembyen Haugesund. En nevenyttig håndverker som skjønte at for å få solide byggverk og rene og fine og piper, nyttet det ikke å slurve! Det fikk ta den «tiå det tar», tenkte han kanskje? Det er uansett blitt tittelen på albumet som nå markerer 30 år som et av Norges mest aktive og populære band. Hovedarkitektene bak plata er Øyvind og Odin Staveland og Jan Toft.
---
Album: Vise/Pop
Vamp
Tiå det tar
TBC Records, 2021
«Ikke Vamps beste, men likevel en helstøpt utgivelse.»
---
På sitt 13. studioalbum er Vamp både stilmessig og besetningsmessig i stor grad tilbake til utgangspunktet; det som med debutalbumet Godmorgen, søster ble en pangdebut i 1993. Kunne de i det hele tatt drømt om en bedre start på karrieren, enn åpningslåten «Tir n’a Noir»? Med gjestevokalist Rita Eriksen, og tekstforfatter Kolbein Falkeids åpningsstrofe: «Det e svart november, have knuse mot strand»? Jeg får fremdeles frysninger av den åpningen. Lyrikeren Falkeid, som døde 27. juni i år, var Øyvind Stavelands nabo. Med sine sju tekster på Vamps debutalbum, var han i stor grad med på å definere det som skulle bli et av våre mest særpregede og bærekraftige band.
Teksten gir vinger
Det er blitt sagt at musikk kan gi en lyrisk tekst vinger, men i Vamps tilfelle kan man, med all mulig respekt for melodisnekkeren Øyvind Staveland, godt snu på flisa: Lyrikere som Falkeid, Hans Børli, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal, har opp gjennom årene i stor grad vært med å løfte Vamp opp på et nivå hvor underholdningen har vært underordnet formidlingen av livsmot og livsvisdom.
Også på forrige album, Brev, fra 2019, bidro Kolbein Falkeid med tre tekster som berørte hjertestrengene våre. På Tiå det tar viser også andre tekstforfattere med lyrisk åre seg fram, på et album som nok ikke blir en tidløs klassiker, og heller ikke er Vamps beste, men likevel vil bli stående som en helstøpt norsk utgivelse!
Åpningslåten, «Det e planta et håp», starter med a capella-kor – før vokalist Jan Toft, som er originalmedlem av Vamp, men lenge har vært ute av gruppa, bryter inn med sin ru og uttrykksfulle røst: «Det e planta et håp i en strandkant, et håp som ska spira og gro». Teksten er av Arne Birketveit. En akustisk gitar gir perfekt tonefølge.
Skulle noen, etter siste strofe av denne sangen, fremdeles tvile på budskapet, gir det nye skuddet til Vamps allerede bunn solide lyrikerstamme, Tom Roger Aadland, klar beskjed i «Løvblad i vinden»: «Ingen ska sei meg at håp ikkje finst, aller minst dei som aldri tør å håpa».
Aadland har også satt ord til «I eit speil», en litt rocka låt med effektfull flamenco-preget håndklapping. Han har også skrevet teksten til tittellåten: «Eg vett at du komme, og at tiå det tar e den tia eg har». Her formidlet av Odin Stavelands finslepne vokal.
Kolbein Falkeids dikt «Gledespunkter» er kanskje mer aktuelt enn noen gang. Det har tidligere vært bonusspor til Vamps album Siste Stikk fra 2005, hvor det ble deklamert. Når Odin Staveland her synger teksten, blir det for meg en nedtur. Jeg synes nerven i diktet ivaretas bedre i den forrige versjonen.
Flere lyrikere har opp gjennom årene løftet Vamp opp på et nivå hvor underholdningen har vært underordnet formidlingen av livsmot og livsvisdom.
— Olav Solvang, anmelder
Mr. Vamp
Øyvind Stavelands melodier er en blanding av viser, pop, folkemusikk og blues. Han kan sitt fag, han er en dyktig og rutinert låtsnekker. Gjennom et helt album kan det likevel bli litt ensformig. Jeg hører heller ingen låter på jubileumsalbumet som er på nivå med for eksempel «Månemann» og «Tir n’a Noir». Kanskje burde Jan Toft også her bidratt på komponistsiden? Slik han med stort hell gjorde på for eksempel Godmorgen, søster, og på sitt eget soloalbum Alle e aleina fra 2010.
Med de tre vokalistene Jan Toft, Odin Staveland og Øyvind Staveland, skapes det likevel en variasjon gjennom tre ulike og karakteristiske vokal-uttrykk.
Sjelden har jeg hørt Øyvind Staveland synge bedre enn på på «Til mor», hvor Hans Børli skriver om alt det vakre i livet som har lånt sitt lys fra et morshjerte. Hvem Staveland har lånt sitt lysende musikalske talent fra, vet jeg ikke. I tillegg til å synge og komponere, behersker han både fiolin, bratsj, trekkspill og fløyer.
Ingen tvil om hvem som er Mister Vamp, og som fremdeles viser veg!
