«Rocks» er britisk sosialrealisme på sitt beste

Det siste året har gitt kvalitetsbevisste seriekikkere innsikt i Londons afrikansk-karibiske miljøer. I May Destroy You (HBO) og Small Axe (NRK TV) er intelligente og mangefasetterte portretter, malt fra innsiden, med vilje til både poesi og problematisering. Kinoaktuelle Rocks ble først vist for publikum under filmfestivalen i Toronto i 2019, og er slik sett en tidligere produksjon enn de to tv-seriene.

Forlatt av moren

Ungdomsskoleeleven Olushola blir bare kalt Rocks etter en episode hvor hun, på nokså hardhendt vis, måtte tre støttende til for en venninne. Hun bor i en kommunal blokk sammen med mor og lillebror i Dalston i Øst-London, et område tilreisende, kule nordmenn forbinder med et pulserende uteliv.

---

Dramafilm

Rocks

Av: Sarah Gavron

Med: Bukky Bakray, Kosar Ali, Shaneigha Greyson, D’Angelou Osei Kissiedu

Kinopremiere fredag 13. august

---

Men gentrifisering er verken et tema for filmen eller et element i livet til hovedpersonen. Når moren etterlater noen krøllete tyvepundssedler og et hastig skrevet notat om at hun må komme seg vekk for å «klarne hodet», blir Rocks eneansvarlig for seg selv og lillebroren. Det involverer matlaging og skolegang, men å unngå kontakt med barnevernet er den høyeste prioriteten.

[ Med denne amerikanske filmen markerer Mona Fastvold seg som en av sin generasjons beste ]

Snille

Samtidig danner jentegjengen Rocks tilhører brennpunktet i historien, som er forfattet av nigeriansk-britiske Theresa Ikoko i tospann med Claire Wilson. Venninnene fremstår som snille og lojale, og fulle av ressurser. At de er fra vidt forskjellige bakgrunner, skaper sjelden noen form for friksjon. Ambisjonene er ulike, noen vil bli advokater eller samlivsterapeuter, hovedpersonen ønsker å bli rik stjerne, som P. Diddy og 50 Cent.

Kortreist

Vi tas inn i situasjonene på naturalistisk vis, ingenting føles skrevet eller innøvd. Kanskje skyldes realismen at regissør Sarah Gavron utelukkende rekrutterte ungdommer som lever og bor i nettopp Dalston? Tre fjerdedeler av innspillingsteamet bestod forøvrig av kvinner.

Helt i sentrum: Nykommeren Bukky Bakray som Rocks. Innsatsen er bemerkelsesverdig – hovedpersonen er en omsorgsfull storesøster, hjelpsom venninne og en sprudlende danser.

Ekte

Storbritannia har lange tradisjoner for fortellinger om samfunnets mindre heldige – fra Charles Dickens’ foreldreløse romanfigurer, til sosialrealismen i filmene til Ken Loach og Mike Leigh. Rocks har forbindelseslinjer til dette arvegodset, men representerer samtidig noe eget. Den makter å holde på en lett optimisme, selv om livet til hovedpersonen blir gradvis mer håpløst.

Fallgruvene er mange i denne type historiefortelling. Men her blir det lykkeligvis aldri sentimentalt eller ensidig tragisk – de hjerteskjærende scenene mot slutten virker ekte, aldri påklistret. På en måte som føles fullstendig naturlig, viser filmen betydningen av vennskap – også når venninnenes omsorg får dem til å ta upopulære avgjørelser. Jentene fremstår som genuine, normale personer, de har ikke blitt korrumperte eller forrået av å vokse opp i enkle kår.

[ Svart humor med Nina Lykke på Nationaltheatret ]

Kapasiteter

Rocks skiller seg fra Dickens og brorparten av all sosialrealisme i bildet den tegner av samfunnets institusjoner. Her er verken onde barnehjemsbestyrere eller et system som virker mot sin hensikt – vi blir kjent med et barnevern og et skolesystem som fungerer, selv om de ikke nødvendigvis nyter respekten til «brukerne».

Resultatet er en film som er lettere og mer underholdende enn den virker på papiret, den tynges aldri noe insisterende og lettvint «budskap». Samtidig er det gjort plass til en viss hverdagspoesi, som når jentene beundrer de neo-futuristiske skyskraperne i City, eller i skjebnen til lillebrorens skoleprosjekt-frosk.

Aller mest slående er likevel miljøet og typene. Rocks og venninnene fremstår som kapasiteter samfunnet kunne nytt godt av, hadde det funnet en måte å bruke dem på, slippe dem til.