«Ingen kjenner understrømmene i befolkningen så godt som en fastlege.» Åpningssetningen i Nina Lykkes kritikerroste roman danner også grunnlaget for dramatiseringen. Når Full spredning inntar teaterscenen diagnostiseres middelaldrende menneskers fornektelse av at aldringsprosessen trer i kraft, så vel som det moderne menneskets narsissistiske tilstand.
Regissør Tyra Tønnesen legger seg tett på romanens handlingsrammer: Elin er en allmennpraktiserende fastlege i 50-årene. Døtrene har flyttet hjemmefra, mens mannen Aksel, som også er lege, trener hvert ledige minutt. Selv ønsker hun bare å ligge foran TV-en med Vinmonopolets dyreste pappvin innen rekkevidde. Når gamlekjæresten Bjørn dukker opp på Facebook, sprites derimot tilværelsen opp – og snus på hodet. Snart er utroskapet et faktum. Hun flytter fra rekkehuset og inn på legekontoret – med plastskjelettet Tore som eneste selskap. Mens pasientene strømmer på med sin øredøvende klagesang, forsøker Elin å ta et oppgjør med sin egen personlige krise.
---
Teater
Full spredning
Regi og dramatisering av Tyra Tønnessen, etter Nina Lykkes roman
Scenografi og kostymer: Leiko Fuseya
Medvirkende: Tone Mostraum, Kim Haugen, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen, Herbert Nordrum
Nationaltheatret, Hovedscenen
Verdivurdering: «Elegant teaterlek»
---
Teaterlek
På Nationaltheatret fyller legekontoret scenen som et gedigent, grått rom som for å understreke «den gråe hverdagen», der pasientene velter inn med ymse plager og i-landsproblemer. Med stort vidd alternerer Kim Haugen og Marte Engebrigtsen på de ulike rollene som pasient, den ene mer håpløst selvsentrert enn den andre. Fra ønske om abort når graviditeten kræsjer med den planlagte jordomseilingen, til overvektige blottet for viljestyrke til ikke å stappe i seg.
Full spredning har blitt et tankevekkende og høyst underholdende stykke teater
— Kjersti Juul, kritiker
Der det tyngende livet som fastlege bød på humring mellom bokpermene, klarer regissør Tønnesen å skape sceniske situasjoner som høyner den svarte humoren. Som når hovedpersonen/fastlegen i sin monolog henvender seg direkte til publikum/pasientene fra kanten av scenen, og arresterer oss for den grådige selvsentrerte kulturen vår. Regien tar i bruk teaterlek på elegant vis. Situasjonene mellom elsker, ektemann og pasienter fryses i det ene øyeblikket, før det i det neste «swipes» videre i handlingen som på en mobilskjerm. Scenografien der tekstmeldinger stadig projiseres i stort format på bakveggen og den øredøvende lyden av en ny melding fra Bjørn plinger inn i ørene på publikum, føles treffende i hvor påtrengende stor plass det tar.
Krenkekultur
Nina Lykke sier det mange tenker, men ikke våger å uttale i frykt for at det bryter med nåtidens normer og politiske korrekthet. Her ligger mye av fortellingens styrke og befriende humor. Romanen synliggjør dagens krenkekultur, der det eneste som er fritt vilt er hvite, heterofile mennesker. I dramatiseringen til scenen er dette tonet ned, teaterstykket får dermed en mindre skarp brodd enn boken.
Likevel tar stykket samtiden på kornet. Lykkes skråblikk på den hvite middelklassens uutholdelige letthet, spilles ut på underholdende vis takket være dyktige skuespillere som her får rom til å utfolde seg i Tønnesens regigrep. De takler den vanskelige vekslingen mellom lettheten og tyngden i stoffet med bravur. Her glir Trond Espen Seim akkurat passe plumpt inn i rollen som sjarmerende bajas/ekskjæreste, mens Herbert Nordrum er komisk overbevisende som det lyttende skjelettet Elin kan ventilere alt agg til. Tone Mostraum har trøkket som skal til for å bære hovedrollen, der hun driver scenene frem med frådende frustrasjon og komisk timing uten at vi noen gang mister sårheten i karakterens indre av syne.
Bosch
Noe forbedringspotensial finnes. Første del av Full spredning oppleves tidvis litt for «bakpå» og dvelende. Her hadde større fart og fremdrift vært mer i tråd med Nina Lykkes lette tone. Etter pause kler tempoet stykket bedre når alvoret og oppgjøret trer inn i fortellingen. I hovedpersonens sammenbrudd sprekker også hele scenografien opp på spektakulært vis. Projiserte bilder av Hieronymus Boschs tematisering over menneskelig synd og fortapelse i helvete, setter handlingen i et dramatisk relieff. Full spredning har blitt et tankevekkende og høyst underholdende stykke teater. På sitt beste og mest gripende slår teaterets virkemidler mot oss av full kraft.
