Anmeldelser

Anmeldelse: ‘Jeg kan ikke vite hva en ung, lesbisk kvinne tenkte i Haugesund på slutten av 1800-tallet’

«Det hvite kartet» øker forståelsen av kvinner som historiske aktører, men det interessante råmaterialet betraktes for langt på avstand.

Romaner basert på bemerkelsesverdige kvinneliv er blitt et kjennetegn for Cecilie Enger, som for alvor brøt igjennom med romanen Mors gaver fra 2013. Himmelstormeren fra 2007 var basert på arbeiderbevegelsespioneren Ellisif Wessels reise fra overklasse og pietisme til klassekamp og ateisme. Kammerpiken fra 2012 handlet om dronning Mauds påklederske, engelske Hilda Cooper, som ble boende på Slottet frem til hun døde i 1992.

«Mannedamene»

Nå har Enger skrevet en ny historisk roman basert på spektakulære, men oversette, kvinneskjebner. Det hvite kartet tar utgangspunkt i livene til Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs, som i 1909 startet rederiet Brummenæs & Torgersen, Europas første skipsrederi opprettet av kvinner.

---

Bok: Roman

Cecilie Enger

Det hvite kartet

Gyldendal 2021

304 sider

Cecilie Enger

---

Bertha og Hanna, som i sin levetid gikk under kallenavnet «mannedamene», var etter all sannsynlighet et par, og Engers roman forteller deres kombinerte forretning- og kjærlighetshistorie fra Berthas perspektiv. Det hvite kartet forteller dermed, slik også Himmelstormeren og Kammerpiken gjorde det, en del av norsk historie som gjerne blir oversett når historiebøkene skrives. Slike romaner bidrar til å øke forståelsen av kvinner som historiske aktører, ikke passive medpassasjerer, og av at det alltid har eksistert ulike måter å leve som kvinne på, også før vår tid.

Hovedstyrken ved Det hvite kartet er, som i Engers øvrige historiske romaner, det enormt interessante råmaterialet romanen bygger på, samt det grundige historiske arbeidet som gjennomsyrer boken. Dette er historier som er så gode at de bare har ventet på å bli fortalt. Cecilie Enger er flink til å innarbeide historiske detaljer i skildringer av steder og miljøer. Teksten lukter av sild, salt og såpebehandlet ull, og Det hvite kartet blir dermed en livaktig rundreise i både Visnes på Karmøy og i Haugesund.

Stillferdig eller distansert?

«Stillferdig» er et ord som gjerne brukes i omtalen av Engers fortellerstil. Jeg vil heller bruke «distansert» om Det hvite kartet. Avstanden mellom fortellerstemmen og hovedpersonen Bertha oppleves like stor som de 140 årene som faktisk skiller dem. For meg er én av kjerneelementene i en god historisk roman at karakterens virkelighetsforståelse og tankemåte kjennes troverdig. Slik oppleves det ikke i Det hvite kartet, først og fremst fordi fortellerstemmen oppleves som anakronistisk når den skildrer Berthas indre tankeliv.

Dette gjelder kanskje særlig Berthas refleksjoner om å leve et annerledes liv enn A4-kvinnen på slutten av 1800-tallet, slik som her: «Det lød fremmed, men også befriende. Å ikke tenke over det. Hun likte det ved Hanna, den tilsynelatende friheten hennes. Var det det som gjorde henne så sterk? Selv likte hun best å tekkes andre. At folk tenkte om henne at hun var vennlig og pliktoppfyllende».

Eller: «Fortsatt var alt mulig. Ennå kunne hun oppfylle det livet. Ikke tørke inn, som folk sa, men få den hverdagen faren og Serine ønsket for henne, som søsknene regnet med, som alle visste var den riktige og samfunnsnyttige måten å leve på. Hun tenkte; hvor lykkelige er egentlig andre, gifte kvinner?».

Respektfull avstand

Jeg kan ikke vite hva en ung, lesbisk kvinne tenkte i Haugesund på slutten av 1800-tallet. Mest sannsynlig kan hun ha tenkt noe à la det som tematiseres i Det hvite kartet. Men språket og fortellerstemmen er av 2021, og preget av kunnskap om individets forhold til fellesskapet, om normer og sosialisering, om patriarkat og kvinnekamp. Bertha og Hanna forblir historiske personer som betraktes på respektfull avstand, særlig fordi jeg som leser ikke får et ordentlig innblikk i dynamikken dem imellom, kun spredte glimt fra Berthas refleksjoner. Det fratar Bertha og Hannas historie noe av dens radikalitet i den verdenen de levde i og opponerte mot.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser