Rettferdighetens ryttere er trist guttastemning på dansk

Det er fristende å bruke metaforer om sluttede sirkler om Rettferdighetens ryttere. Hovedrolleinnehaver Mads Mikkelsen debuterte nemlig i akkurat samme sjanger, «den mørke actionkomedien».

Vold og kynisme

Gjennombruddet var som kriminelle og ressurssvake typer i Nicolas Winding Refns første filmer, skandinaviske gangstervarianter som satte en slags standard: Grov og overraskende vold, kynisk humor og hyperrealistiske bilder i blasse farger. Filmene var betydelig råere enn man forbandt med skandinaviske kinoopplevelser, men etter hvert lot den norske bransjen seg inspirere, med gateskildringer som Uno (2004) og Uro (2006). Begge var vellykkede, men manglet både danskenes formfullendte manus og kompromissløse, nesten nihilistiske stil.

---

Film: Actionkomedie

Rettferdighetens ryttere

Regi: Anders Thomas Jensen

Med: Mads Mikkelsen, Nikolaj Lie Kaas, Andrea Heick Gadeberg m.fl.

Danmark 2020

1 time og 56 minutter

Aldersgrense 15 år

---

Magiske Mikkelsen

Rettferdighetens ryttere har manus og regi av Anders Thomas Jensen. Han kan se tilbake på et fruktbart samarbeid med Mikkelsen, i de nettopp «mørke actionkomediene Blinkende lykter (2000) og De grønne slakterne (2003) og den betydelig lysere publikumssuksessen Adams epler (2005). De siste årene har Mikkelsen vekslet mellom danske og internasjonale storproduksjoner, og det er langt fra merkelig at den tidligere danserens allsidige intensitet – både sympatisk og aggressiv – har gjort ham ettertraktet.

[ Svimlende kompleksitet gjør Gritt til en film som lever lenge  ]

Hevn

I Rettferdighetens ryttere portretterer han yrkessoldaten Marcus, som vender hjem fra utenlandsoppdrag når kona omkommer i en t-baneulykke. Eller var det et attentat rettet mot et vitne i en kommende MC-rettssak? Det mener den nylig sparkede statistikkforskeren Otto, som sammen med to utskudd-venner makter å hacke og data-ansiktsgjenkjenne seg frem til en mulig morder. Den avstumpede og våpentrente Marcus leder gjengen på et hevntokt, men må samtidig hanskes med en traumatisert datter og svak alkoholisme.

[ Filmen «Han» avkler svakhetene hos dagens menn ]

Skandinavisk svartsyn

Dansk film er ikke nødvendigvis så opptatt av mangfold og representasjon. Ett glass til – med nettopp Mads Mikkelsen – som vant Oscar for beste fremmedspråklige film i slutten av april, sirklet rundt et kobbel middelaldrende middelklassemenn, tilhørende den etniske og legningsmessige majoriteten. Mennene i Rettferdighetens ryttere deler denne homogeniteten, selv om de er betydelig mer ressurssvake skikkelser.

Dansk film er ikke nødvendigvis så opptatt av mangfold og representasjon.

—  Einar Aarvig

Når sorgen viker for humor tretti minutter inn i handlingen, er det lett å tenke at det triste bare var en innledende transportetappe, noe filmen ønsket å ha unnagjort. Men, som så mange andre skandinaviske filmer, skyr ikke Rettferdighetens ryttere svartsyn og tungsinn: Verken hovedpersonene eller publikum kommer opp fra kjelleren.

Feelbad-underholdning

Når filmen sneier innom samtaler om Gud, livet etter døden, kaosteori, arvesynd og kognitiv psykologi er det mer for å filosofi-krydre og variere handlingen, enn for å tematisere, eller «si noe viktig», selv om noen moderat interessante synspunkter om skjebne og tilfeldigheter kommer til overflaten her og der. Der Ett glass til muligens kunne brukes som utgangspunkt for samtaler om mannsroller og skranten i-landslykke, er Rettferdighetens ryttere mer uforpliktende feelbad-underholdning. Den anerkjenner, men problematiserer ikke hovedpersonene antisosiale tendenser og ensomhet. Det handler mer om livets uforutsigbarhet og jakten på mening, rettferdighet og felleskap enn om radikalisering, alt i en tone som er ment å fornøye – på en mørk og overskridende måte.

[ Hun brukte hele livet til å fortelle hva krigen var. I år ville Gunvor Hofmo fylt 100 år  ]

Ustødig

Svakhetene ved Rettferdighetens ryttere sender dermed tankene til den dansk-islandsk-norske tv-serien Velkommen til Utmark, som riktignok ble enda mer ustødig i forsøket på å balansere humor med tragedie.

Fra et dansk hold lyder muligens denne innvendingen spissborgersk og krampemoralsk. De er som sagt noen knepp råere enn oss, våre brødre i sør. Bedre til å komponere underholdningshistorier og gjennomføre dem uten særlige kompromisser er de også. Søstrene har vi ikke hørt noe fra på en stund.