Machado viser hvor dypt mistroen til overgrepsofferet stikker

Lenge har jeg lengtet etter at memoar-sjangeren for alvor skulle finne sin vei inn i det norske litteraturmangfoldet.

Det siste året har jeg derfor med stor interesse bitt meg merke i at det på norsk har blitt oversatt en rekke strålende memoarer. Samtidig har enkelte norske sakprosaforfattere begynt å ta i bruk denne formen med stort hell, som for eksempel Jan Grue og Bjørn Hatterud, som tidligere i år mottok Fritt Ord prisen (sammen med Olaug Nilsen) for sine svært gode memoarer om å leve med nedsatt funksjonsevne.

Subjektiv erfaring

Den moderne, litterære memoaren er interessant fordi den uten skam dyrker den subjektive erfaringen og refleksjonen. I motsetning til selvbiografien, hvor hovedanliggende er å beskrive et liv fra A-Å innenfor et sett med ganske strikte etterrettelighetsprinsipper, eller autofiksjonen, hvor fiksjonen mer eller mindre maskerer at den er basert på eget eller andres liv, er memoaren en form for «fri» erindringsarbeid. På sitt beste er memoaren derfor en nyskapende form som utfordrer hvilke erfaringer det er «lov» å skrive om.

[ Ho er fattigdronninga av moderne japansk litteratur ]

Giftig kjærlighetsforhold

Amerikanske Carmen Maria Machados memoar Fra drømmehuset er et strålende eksempel. Hun debuterte i 2017 med den sjangeroverskridende novellesamlingen Ekte kvinner har kropper (på norsk i 2019). Her utforsket hun kvinnelige kropper og seksualitet i noveller som feberaktig blandet skrekk, realisme og gotikk. Fra drømmehuset, som er en memoar om et skadelig og farlig kjærlighetsforhold, fører Machado videre sin sjangerbevissthet og tar den i bruk som bærebjelken i en tekst som må ha vært utrolig vanskelig å skrive.

---

Bok: Memoarer

Carmen Maria Machado

Fra drømmehuset

Oversatt av Bente Klinge

Solum Bokvennen 2021

---

I tyveårene møter Carmen Maria Machado det hun tror er kvinnen i sitt liv. Den blonde, nette, og intense kvinnen tar Machado med storm, og i sentrum av den lidenskapelige forelskelsen er den besnærende følelsen av å være utvalgt. Men sakte, men sikkert utvikler forholdet seg til å bli en rå maktkamp, hvor den før så kjærlige kjæresten krever mer og mer en psykisk og fysisk underkastelse. Machado brytes ned, tomme for tomme.

Å skrive for å overleve

Ved en utrolig kraftanstrengelse klarer hun å komme seg ut av det skadelige forholdet. I årene som følger blir det grunnleggende for Machado å bevege seg videre. Men for å virkelig kunne heles må hun bryte et sentralt tabu i den lesbiske kulturen; å bryte tausheten om at det også finnes fysisk og psykisk vold i lesbiske kjærlighetsforhold.

For å virkelig kunne heles må hun bryte et sentralt tabu i den lesbiske kulturen.

—  Hilde Slåtto

En fellesnevner ved virkelig gode memoarer, er hvordan det å skrive er et redskap for å forstå, sortere og sette sammen fortiden i en sammenheng som gir mening. Noen ganger er det et stykke traumearbeid, for å ta eierskap til sin egen historie. I Machados tilfelle står det virkelig store ting på spill. Hun skriver for at hennes eget jeg skal overleve. Men hvordan skrive om en slik personlig erfaring, uten å bukke under for dens opprivende innhold, styggen på ryggen eller andres fordømmelse?

[ Bernardine Evaristo har skrevet en enestående feministisk flettverksroman ]

Drømmehuset som litteratur

Machado løser det ved å ta i bruk et særdeles interessant og ambisiøst grep. Istedenfor å skrive sin historie i en konvensjonell lineær form, med en begynnelse, midte og slutt, tar hun i bruk hele registeret av litterære troper og skikkelser. Sagn, eventyr, myter og alle mulige sjangre som skrekk, gotikk, thriller, musikal, roadtrip eller bildungsroman – for å nevne noen – blir veier inn inn i hennes egen historie, på forskjellige måter.

Machado viser hvor dypt iboende det er i oss alle å mistro, gi skylden og i verste fall hate den som er utsatt for overgrep.

—  Hilde Slåtto

Ved å kalle hvert kapittel eksempelvis for Drømmehuset som Musikal eller Drømmehuset som Historie til skrekk og advarsel skaper Machado en rik og mangefasettert beretning som gir både Machado og oss lesere anledningen til å lese om drømmehuset på mange plan, sett fra mange vinkler. Drømmehuset blir på en og samme tid et fysisk (å)sted hvor forholdet startet og overgrepene skjedde, det blir bildet på det lesbiske forholdet, et psykologisk sted, et mareritt, et tankesett og så videre.

En gave

Machados ambisiøse grep frigjør henne ikke bare fra kun å skrive om et personlig traume. Ved å ta i bruk skikkelser og sjangre, som vi alle automatisk fyller til randen med mening, viser Machado oss hvordan de etablerte fortellingene preger vår måte å se verden på. Slik blir teksten et splintret speil som løftes mot oss og som spør det ubehagelige spørsmålet – hva er det vi egentlig tenker om offeret? Hun viser oss hvor komplisert forhold vi har til offeret og hvor dypt iboende det er i oss alle å mistro, gi skylden og i verste fall hate den som er utsatt for overgrep, rett og slett fordi offeret er den som skaper uro og nekter oss å gå videre som om ingenting har skjedd.

[ Sanselig om en seriemorder drevet av «kjærlighet». ]

Helt i begynnelsen av boka står det «Hvis du trenger denne boka, er den til deg». Carmen Maria Machado har skrevet en poetisk, tabusprengende, intellektuell og klok memoar ulik noe annet du kommer til å lese, oversatt helt nydelig av Bente Klinge. Tusen takk – for en raus, nyskapende og modig gave dette er.