Hva er et menneske? Leken og lærerik bok om vår art

Arkeolog Vibeke Maria Viestad har tidligere skrevet vitenskapelige artikler og ei fagbok for voksne, men nå har hun skrevet ei bok for barn som forklarer det vitenskapen vet om menneskets tilblivelseshistorie.

Svimlende

Her spenner hun opp ei tidslinje som går sju millioner år tilbake i tid. Det er svimlende, selv for en som er ganske opptatt av slekters gang og familiegrener hit og dit. Jeg leser denne boka med tillit til at forfatteren har sitt på det tørre sånn rent vitenskapelig. Spørsmålet er hvordan hun klarer å formidle dette på en måte som en tiåring vil finne interessant og forståelig.

---

Bok: Sakprosa for barn

Vibeke Maria Viestad

Hva er et menneske? Den utrolige historien om hvordan vi ble oss og hvorfor de andre menneskeartene forsvant

Illustrert av Helena Lindholm

Cappelen Damm 2021

---

Entusiasme

Jeg tror hun lykkes. Det er flere grunner til det. For det første er spørsmålet «Hva er et menneske?» av det filosofiske slaget. Dette er noe som opptar oss omtrent fra vi lærer å snakke til vi dør. For det andre formidler forfatteren innholdet i et naturlig og enkelt språk. Når hun gjør bruk av faguttrykk og krevende betegnelser som nødvendigvis må med, blir det lagt inn i teksten på en måte som forklarer dem. Hun henvender seg dessuten direkte til leseren med entusiasme. Det skjerper oppmerksomheten. På toppen av det hele er oppbygningen av presentasjonen smart. Hun tar feste i det nære, og utvider perspektivet til hele verden etter hvert.

[ Underlig og vakkert om å gi den døde tilbake til døden  ]

Lekne illustrasjoner

Boka har dessuten et appellerende preg ved at den er rikt og fantasifullt illustrert med lekne framstillinger av de ulike variantene av forløpere for Homo sapiens og deres gjøremål, samt at teksten er brukket opp i korte bolker, som gjør det overkommelig å lese. Det er krevende å holde orden på alle fenomenene og tidsperiodene hun omtaler, men der får vi hjelp av greie, oversiktlige tidsakser, som viser dem i forhold til hverandre.

Mye vi ikke visste

Boka er skrevet med tanke på barn, men det er mye her som neppe er allmenn kunnskap selv blant voksne. At det for eksempel finnes hele åtte ulike mennesketyper før «oss», altså den arten vi kaller Homo sapiens. At en av disse tidlige artene ble kalt Homo denisova og ble oppdaget for så kort tid siden som i 2010. Og en sånn sak som at arkeologene ikke bare finner beinrester og ting som de analyserer, men rett og slett også har funnet 3,6 millioner år gamle fotspor!

Viestad formidler både nøktern kunnskap og problemstillinger som vitenskapen fortsatt baler med.

—  Marianne Lystrup

Her er det altså stadig nye ting å lære. Viestad formidler både nøktern kunnskap og problemstillinger som vitenskapen fortsatt baler med. Hun deler også litt om hvordan man tenker for å forstå de tingene man finner. At hun også er så åpen om sånt man ennå ikke vet, er den reneste reklamen for arkeologifaget. Jeg ser ikke bort fra at mange unge lesere kan få lyst til å bli med i gjengen som graver seg nedover i historielagene og kanskje oppleve å få ta del i nye, banebrytende oppdagelser.

Fordommer stenger

Det er heldigvis ikke mange i Norge i dag som tviholder på å tolke Bibelens skapelsesberetning bokstavelig. Men at folks holdninger preger deres syn på vitenskapen, er noe man stadig må ta til etterretning. Viestad forteller i boka om hvordan mange forskere strevde med å få teoriene til å gå opp da det i 1924 ble funnet et fossil av en veldig tidlig menneskeart, africanus, i Sør-Afrika. De mente at mennesket er en så fantastisk skapning at det ikke kunne stamme fra det afrikanske kontinentet, det måtte være fra Europa!

Lite om åndsvesenet

Selv setter Viestad tidlig i boka en tydelig antirasistisk signatur ved å gjøre et poeng ut av at det finnes mange forskjellige arter av ulike dyr, som for eksempel maur, mens det finnes bare en eneste menneskeart, selv om det er 7 milliarder eksemplarer av oss.

[ Treffende om å få den tøysete poden i seng ]

Det er altså ei velskrevet og innholdsrik bok dette, og likevel er det noe jeg savner. Når først overskriften er Hva er et menneske? kunne man forvente at mennesket som åndsvesen var viet litt mer plass. Det behandles kort med fokus på vår evne til å bruke symboler og det vises summarisk til tidlig kunst i form av hulemalerier og slikt, men det er lite refleksjon omkring denne særegne egenskapen ved mennesket. Det har kanskje sin grunn i at ånd er vanskelig å spore i arkeologien? Enda vanskeligere enn fotspor.