Ida Lorentzens poetiske og klargjørende blikk på norske hus

Som regel er det slik med oss mennesker at vi sjelden virkelig ser godt på noe, med mindre det er noe helt spesielt med hva som dukker opp foran oss. Det er det som er nytt og originalt – det som stikker seg ut eller skriker om oppmerksomhet – vi vier ekstra oppmerksomhet.

Problemet med en slik uvane er at vi avskjæres fra å se noe nytt i det vi allerede kjenner. Innsiden av våre hjem, interiører med alle dets detaljer, og alle de dagligdagse tingene rundt oss forsvinner nærmest med en slik holdning. Det ordinære, vante og hverdagslige forblir dermed vant og likt det vi allerede har sett.

---

Kunst

Ida Lorentzen: Historien om 12 malerier

Norsk Folkemuseum

7. juni til 10. oktober

---

Kommenterer historien

Maleren Ida Lorentzens livsprosjekt er å lære oss å se noe vi trodde vi kjente på ny. Hun leder oss mot skjønnheten i det vi trodde vi kjente: hvordan lyset spiller over en mugge eller dørkarmens harmoni med veggen kan skape en finstemt poesi i det dagligdagse.

En annen side ved Lorentzen er hennes evne til å kommentere eksisterende bygg og gjenstander gjennom maleriene og justere vårt blikk på dem på stedet de befinner seg. På Nyfossum ved Blaafarveværket har hun, gjennom et helt hus, skapt portretter av husets innside og fått det til å tre frem med større klarhet i seg selv.

I sommer har hun gjort det samme med forskjellige bygg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo.

[ Unike «Gritt» er en film som umiddelbart ber om gjensyn ]

Husets ansikt

Det sentrale verket, selve omdreiningspunktet, er maleriet som er plassert midt i hovedrommet i Raulandstua fra 1238, som er det eldste eksisterende beboelseshus i tre i verden. Som skikken var på denne tiden er det et kjempemessig oppholdsrom hvor alle bodde og gjorde alt, og høyt under taket. Det er også et hull helt øverst slik at man kunne tenne opp et ildsted i rommet.

Lorentzens verk Bloodlines trekker opp de fine linjene i det krakelerte jordgulvet i huset og skaper slik et fokus for hele rommet som sådan, men henleder også oppmerksomheten mot gulvet som er det en besøkende sannsynligvis ville viet minst oppmerksomhet.

Motivet henter opp teksturen i gulvet og plasserer den rett foran oss, gjør den til selve sentrum av rommet og hvordan vi nå vil se det. Effekten er lavmælt, nærmest meditativ i sin gjentagelse av krakeleringens kråketær, men verkets dobbelteksponering fremhever også hvordan disse linjene forteller en historie om tiden som har gått siden den gang. Men det får også en kroppslig kvalitet ved å bokføre bruken av huset, alle føttene som har gått på gulvet og generasjonene som har bodd her. Det er nesten som husets aldrende ansikt der det står foran oss, med sine mange «rynker», verdig i det mørke rommet, helliggjort gjennom den smale strimen som kommer ned fra taket.

[ Et fantastisk gjensyn på Blaafarveværket ]

Motivet henter opp teksturen i gulvet og plasserer den rett foran oss, gjør den til selve sentrum av rommet og hvordan vi nå vil se det.

—  Kjetil Røed, kunstanmelder

Historiske rom

Lorentzen kommenterer og utdyper våre blikk på flere andre sentrale bygg på Folkemuseet også, deriblant det gamle fengselet i Kristiania, hvor Hans Nielsen Hauge satt fengslet på begynnelsen av 1800-tallet. Et av maleriene derfra viser oss det mørke treinteriøret og datidens klasseoppdeling av de kriminelle: til venstre ble menn plassert, til høyre kvinner, og opp den midtstilte trappen gikk Hauge da han ble dømt for sine «forbrytelser».

Et annet fascinerende rom som Lorentzen maler, er Jørgen Herman Vogts dagligstue. Her er vi i mer velkjent Lorentzen-territorium, hvor innflytelsen av den danske maleren Vilhelm Hammershøi er tydelig, men verket får en særegen historisk klang når vi vet at en av politikerne fra Eidsvoll 1814 bodde i dette rommet. Den historiske linjen blir spesielt interessant når det kun er selve rommet, og hvordan lyset spiller gjennom det, vi får se.

[ Han avklar svakhetene hos dagens menn ]

Hverdagslig verdighet

Det mest betagende av maleriene er nok likevel det hvor Lorentzen maler innsiden av et arbeiderhjem i Johannesgate. Det faktiske rommet oppleves forholdsvis lite og trangt, men Lorentzen opplevde en verdighet og stolthet her som hun ville overføre til det maleriske. Løsningen ble å strekke rommet ut i høyden, heve taket og forhøye vinduene, for på den måten å fremkalle stedets karakter med penselen. Denne interiørmessige slankeprosessen har tilført stedet en letthet og et løft, kan jeg slå fast når jeg studerer dette arbeiderhjemmet etterpå. Jeg ser det faktisk bedre enn jeg opprinnelig gjorde etter Lorentzen har dobbelteksponert det for meg.

Og det er nettopp denne fremkallingen av stedene som er Lorentzens største styrke. For ved å strippe oss for den distraherte sinnstilstanden vi ofte befinner oss i, er det som om hun tilfører selve blikket på verden en slik lyrisk letthet og klarhet – som fortsetter å leve i betrakteren etter man har sett maleriene.

Dermed blir disse maleriene ikke bare et bilde av et ytre sted, men en indre tilstand, som fordypes og forlenges jo merke du ser på maleriene og jo flere du ser av dem.