Et omdiskutert kunstverk hisset på seg bygda. Så skjedde det noe

– Jeg blir provosert over at man skal bruke penger på noe sånt forbaska tull. Det kan ikke kalles kunst når du setter sammen en gammel møkkspreder og en stein. Samme hva man gjør med det, så blir en møkkspreder bare en møkkspreder, og en stein blir bare en stein, sa en opprørt kvamvær til NRK i 2017.

Det aktuelle kunstverket, «Odelsgut og fantefølge», var plassert i Kvam sentrum – utenfor frisørsalongen Hårek, rett nord for Gudbrandsdalslågen. Intensjonen var slett ikke å hisse opp innbyggerne. Installasjonen var en del en fylkeskommunal satsning ment å kompensere for de negative effektene av den nye E6-traseen.

Tapet av gjennomgangstrafikk og nedleggelsen av den lokale sponplatefabrikken har skapt vansker for bygda, og prosjektet «Vegskille» var tenkt å mane til nytenking, til å «undersøke identiteten og muligheten til tettstedene videre».

[ Unike «Gritt» er en film som umiddelbart ber om gjensyn ]

---

Dokumentar

Odelsgut og fantefølge

Av: Merethe Offerdal Tveit

Vises på NRK TV

---

Nysgjerrig

I fjor ble friksjonen mellom kunstverk og bygdefolk til en dokumentarfilm oppkalt etter førstnevnte og nå, etter å ha vunnet priser og blitt vist på filmfestivaler over hele landet, er den allment tilgjengelig på NRK TV. Regissør Merethe Offerdal Tveit har et nysgjerrig og åpent blikk på det lille samfunnet med drøyt 700 innbyggere.

I atmosfæriske bilder skutt med et stødig kamera, porsjonert i et tålmodig tempo, blir vi kjent med et sentrum under dalsider og beboernes tanker om kunst og dens funksjon. I svarte skinnsofaer og ved solide trebord legger kvamværene åpenhjertig ut om hva som skjedde da bygda fikk besøk av noen «shabby kunstnertyper». Smett innom nyhetssendinger og lokalaviser og riksdekkende satireprogrammer bidrar også til at historiefortellingen klarer seg uten fortellerstemmer eller andre overtydelige grep.

[ Frykter for den frie kunsten etter Kulturrådet-omstilling ]

Samtidsmusikalsk

Dokumentaren er kunstnerisk i seg selv: Tablåene er gjennomkomponerte, enten det er skildringer av grå næringslokaler under åser med delvis tåkelagte fjellgårder, tomme bobilparker eller kontorpalmer foran strietapet.

Lydbildet består i stor grad av tradisjonsinstrumenter brukt samtidsmusikalsk og på et tidspunkt smelter støy fra passerende godstog og en diskant-spissere kantklipper sammen med komposisjonene. Til nattlige bilder gjengis en opphetet, fuktig samtale om å jevne hele kunstverket med jorda, uten at vi ser hvem som snakker.

Offerdal Tveit har oppnådd et solid tillitsforhold til de frittalende intervjuobjektene, og gjengir også et underholdende møte på kommunehuset, der en unnvikende fylkeskultursjef blir forsøkt stilt til veggs, mens det serveres vafler og Solo. Tilgangen skaper nærhet og identifikasjon.

Det ligger et budskap her: at det kan være både ærefullt og givende å ombestemme seg, særlig når det gjelder å åpne blikket for nye og uvante uttrykk.

—  Einar Aarvig

Uenighetsrom

Filmskaperen er mer forsiktig i behandlingen av kunstnernes intensjoner. Trass tittelen er Odelsgut og fantefølge mer et portrett av et lokalmiljø enn av et kunstverk. Empatien med bygdefolket blir ikke mindre når en «shabby kunstnertype» med langt hår, batikk og gule solbriller legger ut om «positiv og fremoverlent energi», «samisk improvisasjonskompetanse», «uenighetsrom», «nomadisme» og «feiring av kapitalismens fall».

Ombestemmelsen

Mest av alt er likevel filmen en dannelsesreise, det har seg nemlig slik at bygdefolket savner kunstverket når det fjernes, dessuten var det langt fra ferdigstilt. På elegant vis nøster Odelsgut og fantefølge opp hvordan det går opp for kvamværene at friksjon rundt «utilgjengelig» kunst har verdi i seg selv.

[ Norske «Han» avkler svakhetene hos dagens menn ]

Det ligger et budskap her: at det kan være både ærefullt og givende å ombestemme seg, særlig når det gjelder å åpne blikket for nye og uvante uttrykk. Det er en sann glede å følge denne prosessen, og NRK skal ha honnør for å distribuere en film som definitivt har appell i bredere lag enn filmfestivalpublikummet.

Og når staute, middelaldrende gudbrandsdøler drømmer om fremtidige installasjoner og videoprosjekterte elger håper man de får gjennomslag: At Kvam i årene som kommer kan bli kjent som Kunstbygda. På denne måten, og på flere plant, tydeliggjør Odelsgut og fantefølge den impresjonistiske maleren Paul Cezannes ord om at et kunstverk som ikke tar utgangspunkt i følelser, ikke er et kunstverk.