Hva gjør et menneske når det mister barnet sitt?
Spørsmålet er blant de mest smertefulle et menneske kan stille, om det så gjelder de vidunderlige håpets barn som kommer til å dø ved fødselen, eller de unge, lovende som dør i den første, ville blomstringen.
Den danske forfatteren Carsten Jensen og hans engelske kone, forfatteren Liz Jensen, opplevde nettopp dette marerittet. Liz’ sønn Raph, kjent som Iggy Fox i offentligheten, en talentfull gutt som elsket å utforske livet, en globetrotter som i egenskap av zoolog kunne kommunisere med dyrs verdighet; et dypt ansvarlig ungt menneske som var blant de første medlemmer av miljøbevegelsen Extinction Rebellion, dør momentant av hjertestans i Sør-Afrika. Han dør i en alder av 25 år.
---
Bok: Sakprosa
Carsten Jensen
Øvelser i avskjed. En koronakrønike
Oversatt av Håvard Syvertsen
Press 2021
---
Da tragedien innhenter familien befinner forfatteren seg i USA for å holde en serie forelesninger. Dette skjer like før pandemien skal endevende verden i sin mentale og fysiske grunnvoll. Slik er rammen for Carsten Jensen nye bok, Øvelser i avskjed, oversatt til utmerket norsk av Håvard Syversen.
En egen rytme
Det er mange uforglemmelige tekster i denne boken, noe som ikke bare skyldes forfatterens skrivekunst og hendelsenes omveltende karakter, men også en bestemt kompositorisk rytme. Kapitlene er små og formfullendte, fortellingen er medrivende og raffinert, temaet mangeartet og komplekst. Den som skriver i tradisjonen etter essayets første mester, Michel de Montaigne, vet at leserens tålmodighet er spirituell, det vil si at vi håndterer både arbeid og inspirasjon. Teksten kan derfor freidig etterligne den pusterytmen som skifter tema når nye innsikter melder seg, men uten å tape sitt første anliggende av syne. I Øvelser i avskjed kommer overraskelsene i kø.
[ Hva kan en mann i sekstiårene fortelle oss om dagens generasjon? ]
Så åpenhjertig
En del av boken utspiller seg ved universiteter på den amerikanske vestkysten, og observasjoner av det amerikanske samfunnet flettes inn i forløpet. Noen små portretter av et knippe amerikanske studenter sier mye om hva verden kan ha i vente. En seksjon vies til de mer eller mindre spontane Facebook-innleggene som Jensen postet under den mest kritiske sorgfasen. Jeg synes mange av disse kunne vært utelatt, men kun fordi temaet og det kronologiske forløpet langt på vei er inkorporert i den øvrige teksten.
Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får friske pust i denne boken.
— Freddy Fjellheim
Sorgens synkeferdige savn og sjokkets lammende letthet får likevel friske pust i denne boken. Det skyldes at forfatteren er så åpenhjertig – og skriftlig åpner for sitt erkjennelses- og følelsesliv. Det blir aldri privat.
Livets paradoks
Carsten Jensen kan i samme setning bekjenne at han ikke tror på Guds eksistens og samtidig åpne for spørsmålet om hvem Gud er, uten at setningene blir motsetninger, snarere et høyst menneskelig paradoks. Er det ikke på terskelen til smertens undring at paradokset kan bli betydelig litteratur? Den hjerteskjærende gleden over det unge mennesket som døde finnes fortsatt levende i språket og talemåtene, ja i selve kroppene våre, kanskje også som små tegn fra naturen rundt oss? Alt dette indikerer at liv er noe mer enn det vi rekker å overskue under travle hverdager. Døden er en samtale som aldri slutter, skriver forfatteren.
«Noe lever videre. Vi vet ikke hva. Men vi merket det. Det er ikke trøst. Det er ikke forsoning med livets jernlover(...) Livets skole, sier vi. Kanskje også døden har en skole.»
[ Carsten Jensen Kjellemennesket: «Et oppgjør med egotrippenes mentalitet.» ]
Bibelen og Homer
Forfatterens overlevelsesforsøk blir å vende det indre blikket utover og ta for seg en rekke litterære verk som har vitnet om pest og kolera i historiens løp. Han gjør i den forbindelse noe som ikke er vanlig for en forfatter. Carsten Jensen begynner å erindre fra sine egne romaner. Leseren får bevitne hvordan noe i denne forfatteren visste mer enn han selv forstod da han skrev bøkene. Og dette blir så ny litteratur i en ny kontekst.
Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet.
— Freddy Fjellheim
Han skriver i god folkeopplysningstradisjon slik at eksemplene fra Bibelen og Homer, Shelley og Voltaire, Hannah Arendt og Hartmut Rosa (for å nevne noen få navn) taler gjennom hverandre som nye muligheter for forståelse. Særlig kapittelet om Voltaires Candide er mesterlig skrevet. Det forener krass religionskritikk og naturtenkning med et originalt forsvar for aksjonisme og sivil ulydighet. Teaser: Kroppenes uimotståelige tyngde!
Tydelig engasjement
Jeg tenker (mens jeg leser) at teologene kunne lære av agnostikerens vitnesbyrd om nåde og kjærlighet. Psykologene kunne lære et kulturhistorisk perspektiv på det individuelle som viser at fellesskapet og naturen fortjener et nytt felles språk. Også de (norske) forfatterne som stadig tror at «samfunnets kompleksitet» umuliggjør et litterært engasjement, har mye å hente fra Jensens verk. Han stiller forresten et tankepirrende spørsmål om hva som ville skjedd om neandertaleren og det kortvokste Flores-mennesket hadde seiret over den konkurransedrevne og selvødeleggende homo sapiens.
[ Hilde Kvalvaag skriver modig om en sorg så enorm at tiden opphører ]
Skaper håp
Gjennom Carsten Jensens serie av essaybøker de senere årene har hele Norden kunnet følge en forfatter som rydder bordet og kjemper for menneskenes verdighet, på en planet vi ødelegger med overflatiske livsidealer og grunne kunnskaper. Der skravleklassen kniper munnen når ondskapen må benevnes med sitt rette navn, og de skrivende koryfeene viker unna konfrontasjonene som er nødvendige for å skape en kollektiv beredskap, trer Jensen ut i åpent landskap. Han viser i klarspråk hvordan vi kan bruke språket for å lære av hverandre. Slik får leseren øyne vevsfine sammenhenger mellom menneske og natur, og på kjøpet en rødglødende hjerteenergi og tankekraft som lar gleden, kampen og sorgen få vandre tilhopes.
«Øvelser i avskjed» skaper håp for både litteraturen og leserne.