Unike «Gritt» er en film som umiddelbart ber om gjensyn

Midtveis i Gritt blir en strategi for å forholde seg til verden lansert: Å tenke seg en autistisk, språkløs dobbeltgjenger, en som tar inn verden slik den er, som bare sanser og føler. En som slipper å være fortrolig med harde, menneskeskapte realiteter som kapitalisme, klimakrise, andres suksess og Kulturrådets krav til søknader.

Vi blir kjent med med hovedpersonen Gritt, en vordende performance- og teaterkunstner med et uavklart forhold til det aller meste – ikke minst seg selv. I åpningssekvensen er hun med et norsk teaterensemble til New York. Hun fungerer som en «undercover støttekontakt» for Marte, en skuespiller med Downs syndrom.

«Marte» spilles av Marte Wexelsen Goksøyr og er etter alt å dømme en versjon av skuespilleren selv. Ja, de andre medvirkende i oppsetningen spiller seg selv, og plutselig dukker filmstjernen Ingrid Bolsø Berdal opp, i en utlegning om å «gjøre sin egen greie», ikke la seg styre av forventninger.

---

Film

Gritt

Manus og regi: Itonje Søimer Guttormsen

Med: Birgitte Larsen, Marte Wexelsen Goksøyr, Lars Øyno, Andrine Sæther

Premiere fredag 18. juni

---

Vagabond

Gritt, som egentlig heter Gry-Jeanette, har ingen klart definert målsetting, men drives av et ønske om å gjøre noe uvanlig, noe som bryter med fastsatte strukturer, noe som kan forandre verden. Søker hun også etter identitet og holdepunkter, uten å egentlig innrømme det for seg selv? Verken Gritt eller publikum blir klokere av et tarotkort-rituale i Queens, men et tilfeldig møte med teaterideologen Brad Burgess i en park gjør henne sikrere på at hun skal drive med radikal kunst. Men er ideene hennes egne?

Hovedpersonen returnerer til et høstlig Oslo, til en søkende fattigdomspendling mellom performancegrupper, friteatre og kvinnekollektiv. Anmeldere har påpekt paralleller til Knut Hamsuns Sult, men den usikre hovedstadsflakkingen mellom høyst reelle kulturmennesker og institusjoner, sender også tankene til vagabonden som vender hjem i Aksel Jensens Line.

[ Filmen «Han» avkler svakhetene hos dagens menn ]

Et ekte liv?

Gritt er langt fra en standardhistorie om å følge sin drøm. Tittelfigurens fortellerstemme (basert på et essay av Sunniva Vikør Egenes, opplyser rulleteksten) handler om kunst og samfunn, ikke om følelseslivet hennes, det får vi sjelden direkte tilgang til. Vi vet i det hele tatt svært lite om Gry-Jeanette, men det dukker opp noen viktige puslespillbiter mot slutten. Det er som om Gritt nekter seg et egentlig følelsesliv og – uten helt være klar over det selv – kun forholder seg til verden med en tillært intellektualitet. Når det er snakk om å leve farlig, er det med den skandaliserte dikteren Arthur Rimbaud som forbilde, ikke fordi faren nødvendigvis er tiltrekkende i seg selv. Eller er den det?

«Gritt» har en etterglød og en rikdom som umiddelbart gir trang til gjensyn.

—  Einar Aarvig

Frykt og styrke

Nationaltheatret-ansatte Birgitte Larsen er prisbelønt for arbeid på scenen, på film er hun kanskje mest kjent for framfuse, ikke helt sympatiske rollefigurer i filmene til Dag Johan Haugerud – som i likhet med så mange andre ekte kulturpersonligheter dukker opp i noen mikrosekunder i Gritt. Larsen har vært delaktig i manusarbeidet, og gestalter hovedpersonen med en enestående blanding av viljestyrke og frykt. Begge disse tilstandene er nesten kontinuerlig til stede i blikket hennes, etter hvert trer også fortvilelse mer og mer synlig frem i det.

[ Tankevekkende dokumentar om storsvindleren Waleed fra Skien ]

Eksperimentell

Itonje Søimers Guttormsens manus og regi er dokumentaristisk, surrealistisk og nærgående på samme tid, et urolig kamera zoomer inn og ut, fanger rastløst hovedpersonen fra stadig nye vinkler, bildebruken blir en svimlende speiling av en dramatisk livssituasjon og et urolig indre. Lydbildet virker inspirert av tradisjonelle thrillere og skrekkfilm, men inkluderer også verker av Grieg, Bach og Purcell. Kanskje skyldes den lekne, prøvende stilen at Gritt har blitt til over mange år, og er laget på en helt annen måte enn den standardiserte spillefilmen med et visst antall opptaksdager?

[ Uønsket svangerskap og store livsomveltninger: Ninjababy har årets mest gripende avslutningsscene ]

Selvforverrende

Formen, delt inn i fargekodede kapitler, tillater filmen å gape over mye: Her er betraktninger om kvinnesynet i Børning-serien, om forskjellene mellom Jo Nesbø og Karl Ove Knausgård, om urkvinnen Lillits funksjon i jødiske overleveringer og om en kommende klimakatastrofe. Likevel handler Gritt kanskje mest om uavklart identitet og tilhørighet. Og før vi rekker å tenke ordet «i-landsproblem», rommer plutselig handlingen en gruppe syriske asylsøkere, ikke som en kontrast til Gritts situasjon, men som en forvanskning av den.

Hovedpersonens utrygghet og perifere sosiale og kunstneriske posisjon er konstant selvforverrende, hun støter folk fra seg, hun blir til og med avvist av krisepsykiatrien etter å ha fortalt om egne selvmordstanker og hallusinasjoner. Den destruktive Oslo-odysseen er lykkeligvis ikke bare beksvart, Gritt støter også på gode mennesker, som en helsestudioeier som minner henne på viktigheten av god helse og at Norge ifølge FN er verdens beste land å bo i.

Berørende kompleks

Men for hovedpersonen – i Birgitte Larsens formidable tolkning – er livet vanskelig og uhåndterbart. Skyldes det usynlige lenker, eller er tilværelsen tvert i mot for fri? Gritt/Gry-Jeanette er, som filmen i seg selv, særdeles sammensatt og åpen for diskusjon. At Gritt er fremmedgjort også overfor seg selv skaper en besnærende og berørende kompleksitet, samtidig som det ligger noe allmennmenneskelig gjenkjennbart i behovet for å finne tilhørighet og identitet. Slik skaper filmen helt unike tankerekker, den har en etterglød og en rikdom som umiddelbart gir trang til gjensyn.