Dramafilmen bygger på en seksti år gammel sann historie om en engelskmann som ble hyret av britisk etterretning under den kalde krigen.
«Who – me?! Men jeg er jo bare en handelsmann», utbryter Greville Wynne da det går opp for ham at Special Intelligence Service (MI6) vil ha ham til å få ut opplysninger fra fienden i Kreml.
I Moskva fantes det en russer – Oleg Penkovskij i Sovjets etterretningsorganisasjon GRU – som var så skremt av statsminister Khrusjtsjovs våpenoppbygging at han ville varsle britene for å hindre en atomkrig. Men da måtte MI6 og CIA skaffe ham et bindeledd – en kurér.
---
Spiondrama
The Courier
Regi: Dominic Cooke
Med: Benedict Cumberbatch, Rachel Brosnahan, Jessie Buckley
Premiere fredag 18. juni.
---
[ Her sitter tusen russiske «troll» og prøver å destabilisere vestlige demokratier ]
Kjedelig
Historien er interessant og aktørenes besluttsomhet og mot beundringsverdig. Likevel strever regissør Dominic Cooke med å gjøre det realistisk grå og kjedelige ved spionoppdraget spennende for oss i dag. Her er ingen tradisjonelle agenter i lekre dresser omgitt av vakre damer eller en Q som utstyrer agenten med fiffige våpen for å berge ham fra farer. Her er ingen bestilling av martini, shaken, not stirred – her er bare tørste menn som hiver innpå med vodka i Moskva og øl i London.
Bildene gjenskaper en sekstitalls-brun og gammelmodig stil, dermed får filmens midtparti noe nærmest søvndyssende over seg. At den byråkratisk utseende Oleg snikfotograferer tegninger av raketter i GRUs arkiver, klare til å utplasseres på Cuba, som han så gir videre til kureren, får meg aldri på kanten av kinostolen til tross for den fare for verdensfreden dette jo innebar. At både Oleg og Greville har kone og barn, blir heller ikke så levende skildret at det gjør det inntrykk plottet legger opp til.
Historien er interessant og aktørenes besluttsomhet og mot beundringsverdig. Likevel strever regissør Dominic Cooke med å gjøre det realistisk grå og kjedelige ved spionoppdraget spennende for oss i dag.
— Kristin Aalen
Penkovskij hadde kontakt med Wynne både i Moskva og i London under dekke av at han drev med industrispionasje – en engelsk handelsmann var et perfekt skalkeskjul for lyssky aktiviteter, tenkte Oleg. Men regissør Cooke og hans manusforfatter lykkes knapt i å levendegjøre hvordan systemtro GRU-medarbeidere gradvis avslører at Oleg er en landsforræder. Har man sett tv-serien Le Bureau, vet man hvor utspekulert russisk etterretning var og er.
Ikke en gang bruken av gift for å lamme en av aktørene blir iscenesatt på noe skremmende vis, skjønt en slik handling roper om å bli brukt filmatisk på langt mer dramatisk vis enn det Cooke presterer.
[ Uønsket svangerskap og store livsomveltninger: Ninjababy har årets mest gripende avslutningsscene ]
Pang!
Så smeller det endelig i filmens siste del, og både Oleg og Greville sitter forferdelig i det. Filmens budskap er omtrent slik: Se disse to enkeltmennesker, begge familiefedre – den ene sovjetisk, den andre britisk – som våget å gjøre det rette for å redde verden fra undergang, og som prøvde å redde sin medsammensvorne fra en nådeløs straff.
Da er det likevel litt pussig at Oleg skyves ut i skyggen, mens regissøren konsentrerer seg om briten. Hvordan det gikk med russeren, burde ikke bare fortelles i en tekstplakat til slutt – det skulle vært iscenesatt i all sin gru.
[ Minari er langt mer poetisk og sanselig enn en typisk Hollywood-film ]
Skuespillerne
Flere roller framstilles av erfarne skuespillere, fremst står Benedict Cumberbatch (The Imitation Game) som Greville Wynne. Han gjør særlig inntrykk i den avsluttende sekvensen, der også hans motspiller som kona Sheila (Jessie Buckley) får vise hva hun duger til. Oleg spilles av georgiske Merab Ninidze (høyst minneverdig som legen Gabor i Jupiters måne), men her gjør han ikke mer enn han må for å løfte sin spionfigur. Rachel Brosnahan (hyllet for sin rolle i serien The Marvelous Mrs. Maisel) er blek som CIA-agent, utkonkurrert av Angus Wright (MI6-sjef Dickie Franks) der han kommuniserer imponerende diskret bare ved å lee på et øyenbryn.
Nå vel. Andre spionthrillere fra den kalde krigens dager er langt mer severdige. Ta Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015), en sann historie fra 1950-tallet som endte i fangeutveksling av spioner mellom USA og Sovjetunionen. Det som mangler av ytre action, tar filmen langt på vei igjen i indre spenning, godt beskrevne personkonflikter og fine rolletolkninger, ikke minst med Tom Hanks som stødig advokat.
