Amanda Gorman uten tryllestøv
Bemerkelsesverdig lite poetisk verdi står igjen når Amanda Gormans dikt tas ut av presidentinnsettelsens historiske øyeblikk og lander på papir. «Berget vi bestiger» fremstår nesten mer uhyggelig enn håpefullt.
ORD OG TEKST: Poeten Amanda Gorman traff en hel verden med sine ord under Joe Bidens innsettelse i januar. Men diktets kraft – dets stormende ord – faller til jorden i det de transporteres fra en muntlig fremføring til verselinjer på stille boksider, mener vår anmelder.
Kelia Anne
Da 22 år gamle Amanda Gorman inntok talerstolen for å lese dikt under Joe Bidens presidentinnsettelse, var hun den sjette og den yngste poeten i amerikansk historie til å gjøre dette. Første gang det skjedde var da Robert Frost skrev for John F. Kennedy i 1961. Siden har blant andre Maya Angelou og Elisabeth Alexander lest dikt for henholdsvis Bill Clinton og Barack Obama. Tradisjonen med å la en poet besynge statens øverste kroningsrituale, virker kanskje noe fjernt for oss nordmenn. Det er en stund siden historien bød oss en hoffskald. Det blir neppe en poet som kroner øyeblikket ved neste regjeringsskifte her hjemme heller.
Det gode og det onde
Amanda Gormans opplesning ble for mange, inkludert meg selv, kulminasjonen av en valgkamp der det «gode» stod mot det «onde» i en slags Star Wars-aktig dramaturgi. De endeløse nyhetssendingene på NRK og TV2 som gikk døgnet rundt med de samme oppdateringene igjen og igjen, dag etter dag, etterfulgt av kaos og konspirasjonsteorier ... Disse ble til slutt avløst av Gormans friske stemme, der hun i sin fremførelse agiterte til fremtidshåp og til troen på at de gode kreftene vil overvinne de onde.
Bestill abonnement her
KJØP
