Anmeldelser

Et fantastisk gjensyn på Blaafarveværket

Det er gledelig å se noen av Nasjonalmuseets sentrale verk, men presentasjonen av verkene er unødig konservativ.

Nasjonalmuseet har måttet tåle en del kritikk siden de stengte ned – og etter flere utsettelser av åpningen av det nye museet – fordi våre nasjonalskatter har vært bak lås og slå og utilgjengelig for allmennheten.

Derfor er det flott at noen av verkene nå får bein å gå på. Flere godbiter vises nå i Dronning Sonjas Kunststall og Kunstnernes Hus, og Tiedemand og Gudes Brudeferden i Hardanger er på signingsferd gjennom landet.

---

Kunstutstilling

Sommereventyr

Blaafarveværket på Modum

8 mai - 26. september 2021

---

Analog lykke

De utallige digitale presentasjonene av kunst er en dårlig erstatning, men nesten et virus i vårt blikk på kunstens taktile kvaliteter. Se for eksempel på det ikoniske maleriet av Askeladden som skimter Soria Moria i det fjerne fra 1900. Her slår materialiteten inn i eventyrets fantasiverden og forankrer drømmer og utopier i pigmentenes virkelighet.

Når jeg lener meg inn mot motivet, og ser det Askeladden ser, fremstår de gullforgylte bygningene i det fjerne umiskjennelig malt. I dialogen mellom det forjettede land og penselstrøkenes realitet, vokser det frem tanker den glatte skjermen skjuler: At slike utopier er noe mennesker har oppfunnet og dermed også vil tre frem gjennom de midlene vi har til rådighet når vi skal dikte frem enn bedre verden. Nemlig maling, som i dette verket, eller ord, som i eventyret av Asbjørnsen & Moe, som verket er basert på.

Det er kun ved å faktisk se verkene at slike detaljer kan oppdages og få oss til å tenke.

.

Tanker om norskhet

Noe annet som slår meg når jeg spaserer rundt disse kanoniserte verkene er hvor viktig det er å se dem igjen, jevnlig, for å rotfeste tanker om hvilket land vi bor i. Det er få nasjoner som hadde en så blomstrende nasjonalromantisk bevegelse som Norge og flere av disse maleriene er både et distinkt uttrykk for disse ambisjonene og relevante plattformer for å gruble videre på det «typisk norske». Det er som om forestillingen om det norske landskapet og folkesjelen er direkte forbundet med noen av disse maleriene: Ja, de er nærmest tannhjul i den produksjonen av norskhet som fortsatt pågår.

Ved å gå tilbake til noen av disse verkene kan derfor detaljer anspore til tanker om hvem vi, som folkeferd, er, og hva det er vi er så glade i med dette landet, funderer jeg foran August Cappelens Utdøende urskog (1852). Jeg finner ingen svar, men det er som om de krokete greinene er tett forbundet med spørsmålet og gir tankene form og retning.

.

Arbeidets landskap

Kanskje folkesjelen lurer bak det både groteske og komiske gapet til Kittelsens utgave av sagnvesenet draugen, som reiser seg fra havgapet? Det er i hvert fall noe uhyrlig ved hvordan vi diskuterer det særegent norske i dag, tenker jeg videre. For om det er noe særegent ikke andre – som ikke er norske – kan ta del i, graver vi oss ned i fantasier som hverken nasjonalromantikk eller skjønne landskap kan redde oss fra.

Med draugen i bakhodet går jeg videre til Kitty Kiellands rudimentære landskap: Jærens nakne og oppgravde torvmyrer. Er det ikke her det virkelig norske ligger? I en aksept for naturens realitet bak idealiseringen og arbeidet som bøndene utførte da de gravde opp denne torven for å bruke den som brensel? Det ligger en mulighet for fordypelse i det norske landskapet her, som er helt nødvendig, fordi det bringer oss inn mot forholdet mellom vanlige menneskers virkelighet og det enkle landskapets – hverdagens – skjønnhet.

Har vi et blikk festet på det, kan vi holde draugen unna og tillate oss å drømme oss bort i Soria Moria innimellom.

.

Museal presentasjon

Etter runden blant disse «skattene» og «perlene» kan jeg ikke unngå å tenke det samme som jeg så ofte har tenkt når jeg har vandret rundt i Nasjonalgalleriets utstillinger: Hvorfor er dette så musealt presentert? Hvorfor så konservativt og hvorfor så liten følsomhet for de gnisningene som kan få betrakteren til å tenke? Det forundrer meg at disse verkene må presenteres på denne måten, og hvorfor ikke monteringen eksplisitt prøver å fortelle historier som bryter med de beretningene om Norge vi er vant med.

Det forundrer meg også at verkene er plassert i så kjedelige kategorier i utstillingen. «Små perler – livet sig kunsten – bohemene – naturpoesi – øde natur – kystkultur» er helt intetsigende og tilfører ikke verkene som har vært bortgjemt så lenge noe. Hvorfor ikke søke ut nye elementer ved maleriene og organisere dem etter det? Hva som helst hadde vært bedre enn de som brukes her.

Men uansett er det et fantastisk gjensyn.


Mer fra: Anmeldelser