En samtale etter døden ble Noréns siste stykke

Ikke sjelden har kulissene i Lars Noréns stykker forestilt dramatikerens barndomshjem med jammer i veggene og juggel som dekorasjon. I Etter stillheten er derimot de håndfaste rammene forlatt og vi befinner vi oss i et åpent og udefinerbart rom.

Noréns favorittmateriale – kjernefamilien – befolker fortsatt dramaet som utspiller seg på scenen, men ganske raskt blir det klart at vi forlater realismen: En mann møter sine foreldre til en siste samtale etter døden – etter stillheten.

Det er dramatikerens aller siste forsøk på å forsone seg med sine avdøde foreldre. Med enkle grep – noen stoler, et bord med en skrivemaskin, sammenkrøllede manussider kastet på gulvet – skaper scenograf Erlend Birkeland et abstrakt rom der det er duket for et slags drømmespill. Godt hjulpet av lysdesigner Norunn Standals blikk for spillet mellom lys og skygge.

---

Teater

Etter stillheten

Av: Lars Norén. Oversatt av Arne Lygre

Regi: Eirik Stubø

Med: Fridtjov Såheim, Brigitte Larsen, Kai Remlov, Liv Bernhoft Osa

---

[ Kinoaktuelle «Han» avkler svakhetene hos dagens menn. Skal man synes synd på dem? ]

Sobert

Lars Norén var et forsømt barn. Han vokste opp på et familiedrevet hotel i Skåne, med en alkoholisert far og kreftsyk mor. Foreldrenes relasjon var fylt av store spenninger og brå kast mellom hat og kjærlighet. Men der raseriet har rådet i Noréns tekster om temaet tidligere, er det en langt mer forsonende tilnærming til foreldrene i Etter stillheten.

At skildringen av «den siste samtalen» også skulle bli hans siste stykke, gir et ekstra trist sting til forestillingen. Norén ble rammet av korona og døde i januar i år. I stedet for et hardtslående oppgjør med fortiden som vi kjenner fra Natten er dagens mor og Kaos er nabo til Gud, trer mer av poeten frem mellom linjene i dette stykket.

«Etter stillheten» unndrar seg ikke mørket eller vissheten om at det er punktum for en enestående karriere.

—  Kjersti Juul

Norén-kjenner og regissør Eirik Stubø behandler stoffet sobert. Den høye litterære kvaliteten får skinne igjennom tilsynelatende hverdagslig dialog. I en stadig veksling mellom virkelighet og minner, som fort kunne føltes forvirrende, uten en stødig regihånd og gode skuespillere.

Stubø lar de vakre, renskårne replikkene få rom til å klinge, og kler forestillingen med et fremtredende lydspor av klassiske, vare toner. På nippet til å bli svulstig, men så godt integrert med helheten at det i stedet oppleves som svært stemningsfullt. Innimellom lurer også den svarte humoren mellom linjene.

[ Oscar-vinneren Minari er langt mer poetisk og sanselig enn en typisk Hollywood-film ]

Gripende scenebilder

I et slags forsøk på å huske barndommen og hekte gode minner til den, leter mannen (Fridtjov Såheim) etter bøker han leste og musikk han hørte på som liten. Men alt er borte, den han var er hvisket ut.

I rollen som mor og far er Liv Bernhoft Osa og Kai Remlov både tilstede og fraværende på samme tid. Dialog og tanker veksler sømløst. Ofte snakker de forbi hverandre. I samtalen om fortiden, beveger de seg nærmere en slags selvinnsikt, men uten egentlig å gripe den.

En yngre kvinne (Birgitte Larsen) og en liten gutt trer også inn i handlingen, og fungerer som tidligere versjoner av moren og han selv. Det skaper noen gripende scenebilder, der sårheten hos det forsømte barnet er til å ta og føle på.

Lars Norén er kjent for å skrive bekmørke teaterstykker. Etter stillheten er annerledes, men unndrar seg ikke mørket eller vissheten om at det er punktum for en enestående karriere.