Var det virkelig fred de ville ha, partene som møttes til hemmelige samtaler i forkant av Oslo-avtalen i 1993? Teaterstykket Oslo, som nå foreligger som en to timer lang tv-film på HBO Nordic, antyder nettopp det.
I virkeligheten var møtene i Norge mer tenkt som en innledende døråpner for senere diplomati og samtaler. Og omstendighetene var drama-vennlige: Joviale, muligens naive nordmenn lar sine egne kalde omgivelser være vertskap for høytempererte samtaler – og for å få dem i stand må det tys til både hestehandel og prematur bjørneskinnselging.
---
Dramafilm
Oslo
Av: Bartlett Sher
Med: Ruth Wilson, Andrew Scott, Jeff Wilbusch
Premiere på HBO Nordic søndag 30. mai
---
Effektivt scenedrama
Det norske teatrets oppsetning av stykket i 2019, viste hvordan det går an å få slike diplomatiske spissfindigheter til å fungere som effektivt drama – med nerve og perfeksjonert timing. Ensemblet hadde dessuten en interessant tolkning av dramaet: Det var om om norske forhold, men skrevet og formatert av amerikanere.
Spørsmålet er hvor godt denne teksten, der Terje Rød-Larsen og Mona Juul er hovedpersoner, fungerer på hjemmeskjermen.
[ Historieforskar: Det Norske Teatret bidreg til eventyrforteljinga om Oslo-avtalen ]
Egen tolkning
Der film og fjernsyn har tilgjengeliggjort advokatgjerningen – alle kjenner fraser som «objection» og «overruled» – finnes det oppsiktsvekkende få historier om diplomati i levende bilder. Det er betydelig mer drama i å søke en sannhet og en fellende dom enn å kompromisse seg til enighet. Dessuten er mennesker som diskuterer i lukkede rom mindre visuelt tilfredsstillende enn en rettssal, med dommer, jury og det hele.
Manuset til HBO-varianten av Oslo er skrevet av JT Rogers, det er en forsiktig tilpasning av hans egen scene-original. Regien er ved Bartlett Sher, en dreven teatermann som stod bak Broadway-oppsetningen. Selv om filmen har fått med seg en kapasitet som Janusz Kaminski (Schindlers liste, Redd menig Ryan, Minority Report) som fotograf, er de to timene først og fremst å regne som et slags filmet teater, som sjelden etterstreber psykologi eller naturalisme. Kanskje materialet hadde vært godt av å bli tolket av noen andre, blitt behandlet med mindre ærefrykt?
[ Solveig Fiske: Israel sitter med nøkkelen ]
Ulike verdenssyn
Filmen er spilt inn i Øst-Europa – her er januarvær, utgaver av Fornebu og fjorder det er umulig å kjenne seg igjen i for en nordmann. Borregaard hovedgård ser ut som et eventyrslott, utenriksminister Johan Jørgen Holst beskrives som vrang og stormannsgal.
Seeren må godta at teksten prioriteres høyere enn atmosfære, visualitet og personlig utvikling hos de involverte – «filmen» lar oss aldri glemme at det vi ser er skuespillere på en slags scene. Her og der sirkler kameraet rundt rollefigurene, vi får en montasje med fredsavtale-utkast som rives i stykker og gjentatte tilbakeblikk til et voldelig opptrinn i Gaza.
Disse virkemidlene fungerer kun som krydder ment å jazze opp hovedretten: menn med totalt ulike verdenssyn som forsøker å finne en form for enighet.
At partene må møtes og akseptere hverandre som mennesker, burde være en selvfølge.
— Einar Aarvig
Eiegodt
I herskapelige kamre på Borregaard utenfor Sarpsborg skal utsendingene fra PLO og Israel snakke sammen «som mennesker, og ikke som myndigheter». Å forbli venner innenfor disse rommene er Juuls og Rød Larsens eneste ubrytelige regel, det skal deles måltider og snakkes om familie. «Det er bare når man deler det personlige vi kan se hverandre for hvem vi er», formaner vertskapet.
Den tilstrebede intimiteten forsterkes av de eiegode forvalterne av gården, det jubles hver gang den trivelige kokka disker opp med den avhengighetsskapende norske spesialiteten «vafler».
[ Uønsket svangerskap og store livsomveltninger: Ninjababy har årets mest gripende avslutningsscene ]
Teatralsk folkelighet
Biske toppdiplomater oppfører seg altså som tolv år gamle gutter, uten at det kan kategoriseres som satire. Dette er folkelig teaterhumor, med samme presisjonsnivå og internasjonale appell som Nobelkonserten: Det siktes høyt og bredt, resultatet er lite treffsikkert, mye av humoren handler om norsk vær. «Synd det var nordmenn og ikke californiere som tok initiativ til disse samtalene», blir det sagt. Filmen makter ikke å kontrastere denne flate humoren med alvor eller en følelse av at noe står på spill.
Rollefigurene brøler til hverandre i et lys som nærmest gir dem gulsott, det er øyeblikk med dørsmelling og teatralsk lidderlighet, og når det gjenstår omtrent tjue minutter synes alt håpløst.
Det er lettere å tilgi slike konvensjoner når de finner sted på en scene, og utbytte av HBO-Oslo oppnås dermed kun hvis man leser det som et slags utvidet teaterstykke. Man lærer imidlertid ikke så mye av disse to timene, utover at diplomatiske prosesser bedre lar seg overføre til scene enn til film.
Sterkere forståelse for de respektive grupperingenes ståsteder, krav og ønsker hadde vært kjærkomment, ikke minst siden filmen lanseres nå – på toppen av en voldsspiral. At partene må møtes og akseptere hverandre som mennesker, burde være en selvfølge.
