Den svenske journalisten og sakprosaforfatteren Elisabeth Åsbrink debuterer skjønnlitterært med Forlattheten, en roman om hennes egen slektshistorie oversatt til norsk av Alexander Leborg.
Åsbrinks forfatterskap kretser om jødenes skjebne og retter oppmerksomhet mot nazisme og høyreekstremisme. I 2011 mottok hun Augustprisen for Og trærne står stadig i Wienerwald. I 2016 ga hun ut 1947, et år der flere av spørsmålene vi baler med i dag, etableres. Flyktninger ble skysset omkring i Europa. Staten Israel ble opprettet og jihadismen så dagens lys.
---
Bok: Roman
Elisabeth Åsbrink
Forlattheten
Oversatt av Alexander Leborg
299 sider
Aschehoug 2021
---
Nedarvet smerte
Å krige mot vår tids hastige glemsel, å nagle fast minnene som er i ferd med å gå tapt ved å grave frem forfedrenes fortelling, er bokas hovedanliggende. Samtidig berører fortellingen smertepunkter i Åsbrinks egen oppvekst.
[ Espen Søbye: – Historikerne mislykkes i å svekke Michelets bok om hjemmefronten ]
Folkemordet på jødene og hvordan katastrofen forplanter seg gjennom generasjonene skaper en særegen livsholdning. Da moren treffer faren, møtes: «To erfaringer med frykt, to ulike erfaringer med trusler, to ulike overlevelsesstrategier, men forlattheten til felles. Den rant ufiltrert ned i deres eneste barn.» Jødens skjebne er uløselig knyttet til henne selv, og hennes egen oppveksts tapserfaringer.
Tre kvinner
Med tre ulike kvinners fortellinger, først Ritas (mormorens) livshistorie, så K’s (forfatterens) oppvekst, og sist Katherines (den voksne forfatteren) er Forlattheten historieskriving fra en feminin synsvinkel.
«Forlattheten» er historieskriving fra en feminin synsvinkel.
— Astrid Fosvold
Ritas tankestrøm foregår dagen etter at hun er blitt viet til sin jødiske ektemann som ikke har villet vedkjenne seg henne overfor sin familie i de tjue årene de har levd sammen. Hun byr oss et interessant glimt fra London, og av fattige immigranter i en tid preget av økende fiendtlighet overfor fremmede. Samtidig preges Ritas tankestrøm av letthet og fremstilles i en flom av etterpåklokskap, slik at hun ikke krever leserens fortolkning.
[ Hva skjer med krigsminnet når den siste overlevende er død? ]
Som ren historiefortelling, for å skape en grunnmur for resten for slektshistorien, fungerer opptakten. I forordet hevder imidlertid forfatteren at boka er skjønnlitteratur, men åpner også for å kalle den en dokumentar. For hun skriver på grunnlag av minner, fragmenter, erindringer, fliker av historier som har gått tapt. Muligens er det årsaken til at Åsbrink har lagt et fiksjonelt slør over slektshistorien, men det gir meg samtidig forventning om en større litterær kompleksitet enn den romanen innfrir.
Mellom fiksjon og dokumentar
Jakten på historien til slekten minner om utgravingen Nina Grünfeldt gjør i Frida, som handler om hennes østeuropeiske farmor som forsvant sporløst under krigen. Samtidig ser vi fellestrekk med Elin Anna Labbas Herrerna sendte oss hit, om tvangsflyttingen av samene, som leter etter tapte spor av sin egen menneskekjede for å skape en sammenheng.
Med et litt patospreget poetisk toneleie i enkelte deler vibrer Forlattheten mellom fiksjon og dokumentarfortelling og plasserer seg i et utforskende grenseland.
God forfatter eller god datter?
I K’s fortelling leser vi om oppveksten med en mor som er plaget livstruende depresjoner. I en samtale, gjengitt i Weekendavisen, med Susanne Brøgger reiser Åsbrink spørsmålet om hun kan «skrive om en forelder som ikke vil at jeg skriver om henne? Jeg må velge mellom å være en god datter og en god forfatter, for de to kan ikke forenes». Åsbrink velger romanen som skalkeskjul.
Brøgger og hun har begge vokst opp med mødre som de har inntatt omsorgsroller for. Når faren etterlater K alene med moren, fører tapet til at barnet må beskytte den voksne.
Historien trenger egentlig ikke det fiksjonelle sløret den veves inn i.
— Astrid Fosvold
I romanens erindringsbilde av «morskyen» ser vi en mor med raskt skiftende sinnsstemninger: «Skyen kan tetne til, men ikke se seg selv utenfra. Alltid stengt inne i omkretsen av sin egen damp, uten å kunne skjelne mellom forside og bakside lyner den uten å vite hvorfor, gråter den uten å kunne beherske seg og blir til sitt eget landskaps tåke.»
Autentisiteten i disse partiene av romanen skaper en sterkere språkføring. Det å leve sammen med moren fordrer en kontinuerlig katastrofeberedskap. Samtidig lurer jeg på hvorfor vi ikke hører noe om mer til farens historie, han overlevde krigen mirakuløst og flyktet fra Ungaren til Sverige i 1956.
Grufulle sannheter
«Krigeren av tapte minner» kaller fortelleren seg, og jakten på forfedrenes historie drives frem mot et klimaks som avdekker grufulle sannheter om jødeutryddelsen i Saloniki, dagens Thessaloniki i Hellas.
[ – Barbarisk å betrakte Hamsun som en stor forfatter etter Auschwitz ]
Kildene bak holocaust er uutømmelige og Åsbrink viser at folkemordet så til de grader er en del av vår felles europeiske historie. Dagens turister i Thessaloniki går på jødiske gravsteiner uten å vite at de gjør det. Byens kongelige teater og kirken «Hagios Dimitrios, som av religiøse, historiske og kunstneriske grunner er regnet som Thessalonikis udiskutabelt viktigste kirke», er bygget med marmorstein fra jødiske gravplasser. De ble vandalisert og brukt som byggesteiner i hele byen av nazistene som en del av utryddelsen av jødene. Bitene av gravsteinen utgjør de restene av fortid hun kjemper for å få grep om og bevare. Den bitre ironien i turistbrosjyrens formuleringer angår oss alle.
Krigermetaforen viser uforsonlighet i fortellerens kamp mot glemselen.
— Astrid Fosvold
Historien trenger egentlig ikke det fiksjonelle sløret den veves inn i. Kjernen i denne fortellingen står fint alene.
Krigermetaforen viser uforsonlighet i fortellerens kamp mot glemselen. Vi kan ikke tillate at minnet om jødenes skjebne i Europa viskes ut av vår felles hukommelse. Forlattheten lykkes i å være et botemiddel mot enhver form for historierevisjonisme.
