Friends-gjenforeningen er et deprimerende gravskrift over en tapt gullalder

Det mest påtagelige ved å se den den avsluttende dobbeltepisoden av Friends fra 2004, er nærværet til Paul Rudd, i en birolle som kjæresten til Phoebe. I de siste to tiårene har Rudd hatt en formidabel karriere, han har vært med å definere «bromance»-begrepet og spilt i gigaproduksjoner som Avengers: Endgame.

Ingen i «vennegjengen» har imidlertid klatret høyere på stjernehimmelen enn serien som gjorde dem til allemannseie. Og det var nettopp kjemien mellom skuespillerne som gjorde situasjonskomedien til et enormt verdensfenomen.

---

Spesialepisode

Friends: The Reunion

Med: Jennifer Aniston, Lisa Kudrow, Courteney Cox, David Schwimmer, Matthew Perry, Matt LeBlanc, James Corden, Malala Yousafzai, David Beckham, Justin Bieber.

Premiere på HBO Nordic torsdag 27. mai

---

Den nye familien

Dette poenget hamres hardt inn i den snaue to timer lange Friends: The Reunion, som nå foreligger på HBO Nordic. Mimreprogrammet har etter aller solemerker kommet i stand for å vise verden at samtlige sesonger nå er å finne på nettopp HBO. Da Netflix kjøpte serien i 2015, ble den introdusert til yngre generasjoner, og i fjor ble vennegjengen kjøpt av den Warner-eide strømmekanalen for en betydelig sum.

I sin samtid var Friends innflytelsesrik, serien skapte frisyrer, sparket i gang kaffekultur og fikk skylden/æren for gentrifisering – at stadig flere ønsket å leve livene sine i hippe, urbane nabolag. Helst sammen med likesinnede, frigjort fra familiære forpliktelser. Den aller første episoden begynner med at Rachel forlater sitt eget bryllup og heller velger å bo sammen med venninnen Monica i storbyen.

«Serien handler om den alderen i livet der vennene dine er familien din», sa produsent Marta Kaufmann i samtale med Thomas Giertsen under Seriedagene i Oslo i 2019, en påstand som gjentas i mimreprogrammet.

[ The Father er en formidabel og forvirrende film om demens med Anthony Hopkins  ]

Hvitt vennskap

Friends speilet en tid der både skilsmisseraten og gjennomsnittsalderen for å inngå ekteskap steg. De ti sesongene var innom likekjønnet ekteskap, surrogati og adopsjon, men fikk kritikk for manglende mangfold – rollefigurene var overveiende hvite amerikanere. Kanskje enda mer brennbart: Vitsene på bekostning av Chandlers transperson-far regnes ikke som gangbare i dag.

Ja, humor er i utgangspunktet kortreist ferskvare, men i likhet med det både råere og mer reduksjonistiske New York-bysbarnet Seinfeld, har Friends vist seg svært levedyktig, med en både trofast og voksende fanskare.

[ Uønsket svangerskap og store livsomveltninger: Ninjababy har årets mest gripende avslutningsscene ]

Tidvis følbar

I et av mange segmenter i Friends: The Reunion snakker tilhengere fra blant annet Ghana, India og Kina om hva serien har betydd for dem – den har trøstet når foreldre har ligget for døden og vært en grunn til å stå opp om morgenen.

Gjenforeningen samler dessuten skuespillerne i en slags talkshow-setting utenfor den «ikoniske» – ordet brukes flittig – fontenen fra åpningssekvensen. Det stilles smigrende spørsmål fra programleder James Corden og fra ukjente publikummere i salen.

Som en slags test på hvor komfortable ensemblet er med rollefigurene sine, trer de inn i karakterene igjen, i nyinnspilte manus-leseprøver kryssklippet med originalopptak fra serien.

Vi serveres også faktasnutter, spørrekonkurranser, intervjuer med skaperne og klipp fra scener som gikk skeis. Mest interessante er sekvensene der vennegjengen gjenforenes på settet, tilsynelatende uten manus eller regi. Den gamle kjemien, selve kjernen i serien, er tidvis følbar og man får mimrete glimt av suksessdynamikken.

De to timene er aldri direkte usjarmerende, men den seige, beundrende stilen gjør dem til en mer langtrukken og vassen opplevelse enn serien de handler om.

—  Einar Aarvig

Syntetisk

Men når skuespillerne klemmer hverandre og røres til tårer, er det åpenbart ment som instrukser til publikum. Gjenforeningen anstrenger seg for å være like overflatisk og uforpliktende som serien – når Matthew Perry, som har slitt med rusproblemer, forteller om hvordan jakten på latter gikk utover nerver og nattesøvn, hastes det hurtig videre til enda mer gjensynsglede og godstemning.

En innrømmelse av en ekte romanse mellom to av skuespillerne gjør ikke Friends: The Reunion til et mindre syntetisk produkt, det gjør derimot innslaget med en sjelfull og inspirert Lady Gaga: Det føles friskt med en kort monolog om annerledeshet i et show som ellers domineres av statistikk om suksess, seertall og ord som «fantastic» og «exciting». Og det selv om det er en av verdens største og mest respekterte popstjerner som taler.

[ Dokumentarfilm om utenlandsadopsjon: – Norge ligger langt bak ]

Ærbødig gravskrift

Da originale Friends høstet kritikk for det homogene ensemblet, trådde dokumentaristen Michael Moore støttende til med en polemikk om at serien bare speilet en beklagelig virkelighet – at hvite, manhattanboere sjelden har svarte venner. I tråd med gjenforeningens overflatiske feelgood-karakter, adresseres aldri denne kritikken direkte, den blir forsiktig imøtegått ved å inkludere fans fra ulike bakgrunner.

Den gjennomkuraterte og lite analytiske stilen er kanskje en viktigere innvending. Friends: The Reunion er produsert av skuespillerne og serieskaperne selv, og etterlater aldri publikum klokere på fenomenet de skapte. Nyversjoner av nittitallsklassikerne Twin Peaks og Beverly Hills 90210 har vist at det er mulig å skape noe friskt og unostalgisk av fordums bragder, mens Friends-gjengen anno 2021 forgår i svulstig ærbødighet for seg selv.

De to timene er aldri direkte usjarmerende, men den seige, beundrende stilen gjør dem til en mer langtrukken og vassen opplevelse enn serien de handler om. Den var tross alt effektiv og full av kjemi, energi og enda viktigere: snert. Slik blir Friends: The Reunion ufrivillig vemodig – en smått deprimerende gravskrift over en gullalder som er forbi.