Anmeldelser

Leikent om jenta som får sin døde bror på kroken

I «Bror min» fisker ei jente opp den døde broren sin fra sjøen. Boka til Laura Djupvik og Øyvind Torseter er ei underlig og vakker fortelling om sorg og død.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. I 2018 kom Naja Marie Aidts bok med denne tittelen ut på norsk. Den er et stykke sorgskrift: Fortvila, sint, søkende, og så klart trist skriver Aidt om reaksjonene sine etter at den 25 år gamle sønnen hennes døde i ei ulykke. Det er som om teksten ikke vil gå med på dødens tjuveri, men til slutt må gi tapt, og godta.

Det er nokså langt fra denne boka og til Bror min, Laura Djupviks nye barnebok illustrert av Øyvind Torseter. For i Bror min har de etterlattes forhandling med døden et både fredeligere og merkeligere preg. Ei jente og faren hennes sørger, sier baksideteksten, og det stemmer nok, men boka selv holder slike forklarende ord på avstand. Heller forteller den om ei datter som endelig får med seg faren ut på fisketur igjen, og som fisker broren sin opp fra sjøen.

---

Bror min

Bok: Barn

Laura Djupvik og Øyvind Torseter (ill.)

Bror min

Samlaget, 2021

---

Rom for undring

Den absurde hendelsen – de får helt faktisk broren på kroken! – foregår midt i et nedstrippa, vestlandsk kystlandskap. Der ingredienser som robåt, sjø og taushet virker typisk «nynorsk-nostalgiske», kjennes omgangen med døden frisk. Og det selv om det er en gusten bror de henter tilbake til livet, likbleik og med en hodeform lignende Munchs skrik – eller bare en dødningeskalle.

Jenta trenger å få sørge på en annen måte enn den voksent alvorlige. Hun trenger å leike med døden.

—  Ulla Svalheim

De enkle tegningene til Torseter er lune, urovekkende og dessuten vakre stemningsskapere: Toner av rødt og grått dominerer og formidler en intensitet teksten holder på avstand. Djupviks ord er derimot lette, leikne, presise. Sammen utgjør tekst og tegning et godt rom for undring.

Leik med døden

Av velplasserte hint forstår vi mye: at broren har drukna, at han har vært død ei god stund, at faren har latt tiltaksløsheta bre om seg. Men jenta trenger at noe skjer på hennes premisser. Hun trenger å få sørge på en annen måte enn den voksent alvorlige. Hun trenger å leike med døden.

Bror min

De tar med seg broren hjem og han er hos dem ei lita stund. De spiser sammen, leiker sammen, deler hverdag sammen. Det er såklart høyst uvirkelig, men i boka er det virkelig. For selv om det finnes elementer som kan tyde på at det er en drøm eller en fantasileik, er nettopp det fine at Bror min ikke trekker opp fullstendige skillelinjer mellom sant og usant, liv og død, for i fantasien – og barnets verden – finnes begge deler. Hva skjer når en dør? Hvor blir de døde av? Boka svarer ikke på noen av disse spørsmåla. Heller lar boka gutten være der hos dem, helt faktisk, både som en slags synlig elefant i rommet og som en konkretisering av lengselen som bor hos dem begge.

Gir trøst

Det er et alvorlig tema Bror min tar for seg, og boka mer en lykkes med å behandle det, uten dermed å bli alvorstynga. Den holder ser derimot i det leikne, med flust av plass til barnets følelser og impulser. Både i tekst og bilde uttrykker boka uro, fortvilelse og forventningsfull nysgjerrighet. Dessuten er den stillfarent vakker.

Tove Jansson skreiv en gang at barnebøker kan skildre både skrekk og ensomhet – og sorg, vil jeg legge til – men at det alltid må følges av trøst. Mens broren er hos dem, er det som om faren og jenta forandres og finner sammen igjen. Faren mjukner opp, og jenta blir glad – om ikke så glad som hun hadde trodd hun skulle bli. For hele tida er broren fortsatt død: kald, bleik og litt ugjenkjennelig. Han hører tross alt ikke lenger hjemme i livet. Dermed kommer de til det uunngåelige: De gir den døde tilbake til døden, slik tittelen på Aidts bok sier. Men å ha hatt han på besøk, har trøsta dem.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser