Erling Kittelsen feiret nettopp 75-årsjubileum. Poetens praksis inkluderer mye mer enn diktsamlinger, han har vært en pioner i å gjendikte i samarbeid med ulike oversettere og dermed introdusert mange tradisjoner og tidligere mytiske klassikere til norsk for første gang. Kittelsen har også skrevet og fått oppført mange skuespill i inn- og utland, samt utgitt fabler, prosa og dialogiske sjangerhybrider. Han har vært en samlende figur i det poetiske undergrunnsmiljøet i Oslo gjennom å ha åpen scene og gratis suppe i sitt eget atelier i Kongens Gate hver fjerde fredag, uavbrutt i 23 år.
Kittelsens usedvanlig omfattende virksomhet som omreisende poesiambassadør til områder utenfor allfarvei kan man lese i Kittelsens «livsroman», som han kalte den baklengs fortalte selvbiografien Stående hukommelse fra 2007. Dikt i Samling er utstyrt med Kittelsens egne introduserende refleksjoner, som hjelper leseren å se verkene i forbindelse med den samtiden som skapte dem.
---
Bok: Poesi
Erling Kittelsen
Dikt i samling
Aschehoug 2021
---
En reisedagbok
Denne sjangerbredden tatt i betraktning er det kanskje ikke merkelig at Dikt i samling av nødvendighet blir et «dikt i utvalg». Det er gledelig at det nå finnes et kronologisk, håndterbart og oversiktlig ettbindsvolum. Og det er gledelig at Kittelsens gjennombruddsverk Tiu blir tilgjengelig i sin helhet. Dette tillater boken å samtale direkte med sitt yngre søsken Diktet løper som en by fra 2010, og sammenhenger som tidligere har vært vanskelige å få øye på blir lettere å avlese. Tiu er en slags reisedagbok på sterkt rytmiserte, urimede vers, som lar leseren følge poeten på vandring gjennom alle de nordiske landene.
[ Underlig og vakkert om å gi den døde tilbake til døden ]
Underlige valg hos forlaget
Ettbindsmodellen avslører derimot sin begrensning når Kittelsens navngjetne dialog-diktsamling I dette huset fra 1984, som Kittelsen skrev sammen med Paal-Helge Haugen, blir gjengitt uten Haugens dikt. Jeg vet ikke om dette skyldes manglende redaksjonell fantasi eller plasshensyn. Jeg synes at en slik innstramming gjør vold på det dialogiske prinsippet.
Kittelsens verk fremsetter en annen kvalitet, en muntlighetens og luftighetens poetikk, solid forankret i rytme.
— Gunnar Wærness
Enda underligere er det at ett av Kittelsens hovedverk, Hun fra 1984, der Kittelsen gjendiktet Voluspå og kommenterte oversettelsen med egne viderediktninger, blir representert med 22 av 64 dikt, uten norrøn original og samtlige gjendiktninger. Hvorfor ikke gjengi originalens skriftbilde og klangverden? Det er jo ikke slik at Voluspå tar veldig stor plass. Det blir som å høre en remastret klassiker på mobilhøyttaler. Dette hadde forlaget kunnet løse enkelt.
I dialog med Edda
Myte er et avgjørende element i Kittelsens univers. Logisk nok, Kittelsen ble magister i religionsfenomenologi i 1974, med fokus på den norrøne skapelsesmyten. Dette arbeidet har fortsatt i Kittelsens poetiske dialoger med Edda-diktningen, et firebindsverk, som startet med Hun i 1984 og ble avrundet i 2016 med Fredsslutning. Her tar Kittelsen utgangspunkt i tanken om at Norge forholder seg passivt til sine egne klassikere, som bare får komme til orde når vi behøver navngi et nytt offshoreanlegg. Vi protesterer ikke mot populærkulturell og historierevisjonistisk viking-kitsch.
Leken gjendikting
Stilen i dette enn så lenge usamlede firebindsverket skifter mellom gjendiktning, essayistikk og meddiktning, og dette gjør bøkene vanskelige å plasserer i en antologi. Man kan si at dette er en slags utvidede gjendiktninger eller iscenesettelser, der spesialisert kunnskap og kunstnerisk dialog får ta like stor plass.
Måten Kittelsen gjeninnsetter Voluspå i samtiden på er leken, han bytter ut originalens lister av klangfulle dvergnavn med båtnavn: «… og kjempetråleren Sunbeam/ Sakki, Freddy, Calypso og Westbank fra hver/ sin himmelretning, Jopi , Smurt, Passat/ Ramona, Eke, Ponny på land, og Hvalpsund/ for dokk, Tott, Barske, Kiwi og Jenny overalt …»
[ Louise Glücks dikt tar blomstens verdensanskuelse ]
At de fire bøkene i serien, Hun, Vindkald, Brageseilet og Fredsslutning ikke er utgitt i ett bind, og brukt som en lærebok for kommende generasjoners poeter, er en av norsk samtidslitteraturs mysterier.
Alta-vassdraget
Ifølge kommentarene til diktsamlingene har Kittelsen åpenbart kjent seg som en permanent fremmed overfor samtiden siden 70-tallet – «Jeg fikk tilnavnet ‘motstandsdikter’», som han selv sier etter utgivelsen av Et døgn over Le. Perspektiver som satt lenger inne for tjue-tretti år siden, som økologisk og postkolonial bevissthet, har utgjort en konstant hos Kittelsen.
I Tiu dikter Kittelsen dokumentarisk fra aksjonen for Alta-vassdraget «Smaløyde som trostunger mot/ morgensola tok de imot to/ volvoer og en grønn lastebil/ mot den provisoriske barrikaden, /politiet kjørte opp på signal/ med to marjer – leste opp at/ de hindret lovlig virksomhet/ bortbæringen tok til…».
Diktene har en annen klarhet enn pressefotoet, og de har øyenvitnets kvaliteter.
Tjener på å leses høyt
Kittelsens språkføring likner ikke sine samtidige kollegers. Hans stil er i hovedsak muntlig orientert. Dette gjør at Kittelsens dikt blir bedre av å leses høyt, de tjener på å landes i talespråket.
[ Håkan Sandell skriver poesi med ekstra alt, og det er akkurat nok ]
Muntlig orienterte dikt kan ved første øyekast se mindre fortettede ut, den tydelige rytmen som driver lesningen videre er lettere å oppfatte med muskulaturen, enn med øyet. Diktene får mye av sin kvalitet fra de muntlige småordene som halvgode poeter og stressede oversettere er så snare til så stryke, ord som gir setningene smidighet, pust og kropp.
Kittelsens dikt blir bedre av å leses høyt, de tjener på å landes i talespråket.
— Gunnar Wærness
I den norske poesiresepsjonen har fortetting vært nærmest synonymt med kvalitet, og Kittelsens verk fremsetter en annen kvalitet, en muntlighetens og luftighetens poetikk, solid forankret i rytme. Dette gjør at diktene til Kittelsen er lange sveip som er vanskelige å sitere i fra, de samler seg ikke i siterbare sluttakkorder, han er lett på hånden og rask på foten, alle deler av diktet er like mye sentrum.
Verdensomspennende
Denne metoden utmerker også et av hans senere hovedverkverk, det nevnte Diktet løper som en by, fra 2010. Her utvides perspektivet fra det tidlige hovedverket Tiu, og vandringen blir verdensomspennende. Etter åpningsdiktene er diktet ordnet i avdelingene Norden, Europa, Kaukasus, Afrika, Kairo, Mexico, Kina.
[ Fra arkivet: Erling Kittelsen mener vi er en sivilisasjon på vei mot stupet ]
I introduksjonen spør Kittelsen: «Kunne Nordens diktkropp motta og utfordre verden der ute?» Svaret er ja. Representert av en volveskikkelse forbindes den nordiske myteverdenen med resten av verdens rikdom av myter, slik at de danner et slags kart, en annen merkeligere verdenshistorie, der alle nedslag er poetiske midtpunkter: « …fra en eike i et hjul/ så jeg hele vogna steile/ det vi ikke ser av kroppen/ det vi ikke ser av ånden/ det vi ikke ser der foran/ fra en eike i et hjul.»
Med dette volumet blir det mulig å se linjer i et sentralt forfatterskap som tjener på å leses samlet.