Anmeldelser

Ny Netflix-film spør om en lovbryter er et monster

Kan man kalle en antatt lovbryter for et monster? Det makter ikke Netflix-produksjonen med samme navn å problematisere.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Monstre gråter ikke i mørket», sier en fortellerstemme.

Det er hovedpersonen Steve Harmon som beretter, voice-overen skriver seg fra dagboknotater. Syttenåringen og filmskolestudenten er kastet på en celle vegg i vegg med kaldblodige og psykotiske vanekriminelle – tiltalt for medvirkning til et dødelig ran.

Mote og musikkvideo

Monster er spillefilmdebuten til Anthony Mandler, som først slo gjennom som mote- og portrettfotograf. På Wikipedia beskrives det, i en beundrende tone, at David Beckham og Kiefer Sutherland er blant de han har tatt bilder av. Som musikkvideoregissør har han imidlertid arbeidet med større stjerner: Han har blant annet satt levende bilder til seksten Rihanna-låter.

Det kan lyde lovende nok. På lista over filmskapere som begynte med musikkvideoer, finner vi kapasiteter som David Fincher, Michael Bay og Spike Jonze.

---

Drama

Monster

Av: Anthony Mandler.

Med: Kelvin Harrison jr., Jeffrey Wright, Jennifer Hudson, John David Washington.

Premiere på Netflix fredag 7. mai.

---

Trygt hjem

Monster er basert på ungdomsboken med samme navn fra 1999, en bok som tok for seg komplekse temaer som rase, maskulin identitet, gruppepress og hvordan mennesker ser verden forskjellig. Kort sagt: umuligheten av en «felles sannhet». Romanen var formulert som en blanding av dagbok og filmmanus, og sceneanvisningene er også til stede i filmversjonen: «Interiør – rettssal», sies fortellerstemmen før vi tas til nettopp rettssalen.

Den prisbelønte boken lot hovedpersonen oppleve tragiske omstendigheter som om de var i en film, et grep som synes komplisert for regissør Mandler. Bemerkelsesverdig, for til tross for at selve historien inneholder (konvensjonelt utførte) hopp i tid, er den særdeles rettvinklet: Følsom gutt fra trygt hjem er nysgjerrig på nabolagets mindre privilegerte, og han er senere i nærheten av butikken rett før det fatale ranet. Hjalp han ranerne? Det ønsker nåtidsplanet, et fullstendig ordinært rettssalsdrama, å få rede på. I scener fra fengselet får hovedpersonen gode råd og inspirerende taler fra en medfange.

Når juryen leser opp dommen til slutt, er det meningen at det skal være spennende. Til det har ikke filmskaperen skildret rollefigurene tilstrekkelig empatisk

—  Einar Aarvig
.

Sylvi Listhaug

«Det er en grunn til at vi har menneskerettigheter, de angår mennesker og ikke monstre. Dehumaniserende retorikk kan virke som en bagatell, men man skal være bevisst på hva man gjør når man bruker disse ordene», sa Anine Kierulf til NRK i januar 2018. Noen dager tidligere hadde Sylvi Listhaug, i et nøye planlagt utspill, omtalt pedofile overgripere for monstre.

Refleksjonsnivået i Monster er betydelig lavere, det dreier seg bare om hvorvidt den privilegerte filmstudenten faller inn under uhyre-kategorien eller ei.

Her er ingen problematisering av Steves middelklassebakgrunn. Vi hører den vellykkede farens utlegninger om Det gylne snitt i forbindelse med kunstneriske plakater han utfører som et reklameoppdrag. Moren har ingen egenskaper eller karaktertrekk utover å være kristen og insistere på at sønnen skal være det samme.

Vi blir aldri med noen av de andre tiltalte hjem, at de raner og dreper fremstår som et resultat av ondskap. At de er faktiske monstre, skinner mellom linjene. Skarpe skiller mellom ondt og godt, trenger ikke gjøre en film dårligere, men når man etterstreber realisme, kreves det nyanser hos persongalleriet. Her har samtlige medvirkende kun en funksjon.

.

Gode rappere

Steves er å være god og troskyldig. Han skildres som smartere enn klassekameratene og snillere enn alle i nabolaget, men fremstår som generell uten noen egentlig personlighet.

Dermed fremstår stjernene i ensemblet som det fremste argumentet for å se Monster. Skuespillerne gjør hederlige innsatser, ikke minst de to rapperne Nas og ASAP Rocky. Aller best er John David Washingtons (Tenet) truende skurkeskikkelse.

Men filmen i seg selv er påfallende uoriginal og uten nerve. Når juryen leser opp dommen til slutt, er det meningen at det skal være spennende. Til det har ikke filmskaperen skildret rollefigurene tilstrekkelig empatisk.

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser