Denne filmen skildrer dødsstraffens rolle i Iran

Slik kunne en klassisk krim startet: To menn bærer en tung, lang, hvit bylt gjennom en garasje mens lysrørene blinker illevarslende i taket – er det et lik de lemper bak i bilen til den ene, mon tro?

Med et trist, uttrykksløst ansikt kjører en mann ut fra et innestengt murkompleks til en kontrollpost – hva har du bak i bilen? spør vakten. Risrasjonen min, er svaret.

---

Drama

Det finnes ingen djevel

Regi og manus: Mohammad Rasoulof

Med: Ehsan Mirhosseini, Keveh Ahangar, Mahtab Servati

Premiere 30. april

---

Fire novellefilmer i ett

Den dystre scenen er åpningen på den første av fire novellefilmer som er satt sammen til en lenke. Her abstraherer jeg den moralske konflikten og bytter om på rekkefølgen for ikke å spoile for dere som vil se helheten på kino: En mann har rømt fra militærtjeneste fordi det kreves at han henretter fanger, en soldat rømmer idet han skal sparke stolen vekk under beina på en dødsdømt, en annen soldat har utført bøddelplikten for å oppnå en fordel, og en fjerde kar arbeider fast som bøddel.

Regissøren viser heldigvis aldri nærbilder av henrettelsene, bortsett fra sjokket han gir i en scene der føttene plutselig dingler. Slik kan vi for vårt indre blikk se for oss at avstraffelsen skjer ved hengning.

Dødsstraff i Iran ble ifølge Amnesty International benyttet 250 ganger i fjor, en nedgang fra 274 tre år tidligere da man hadde begynt med fengselsstraff for narkotikaforbrytelser, ikke bare dødsstraff.

Likevel finnes det store mørketall. Og vi må anta at Rasoulof har skrevet sine fire manus vel vitende om at Iran i 2015 kan ha vært oppe i 1.000 henrettelser. Dødsstraff rammer også politiske fanger slik en av novellefilmene hans viser på tragisk vis.

[ Oscar-vinneren «Nomadland» er et sterkt møte med nyfattige nomader ]

Arbeidsforbud

Rasoulof er blant de mange iranske filmskaperne som de siste 30 årene har gitt oss storslagne opplevelser i kinosalen, vel å merke utenfor hjemlandets grenser. Regissørene har vunnet et vell av internasjonale priser. Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin ble i fjor tildelt Rasoulof for Det finnes ingen djevel.

Men det koster å være samfunnskritisk filmskaper i Iran. Rasoulof kom aldri til Tyskland for å motta prisen fordi det prestestyrte regimet har forbudt ham å reise utenlands.

Han og kollegaen Jafar Panahi (Sirkelen) ble i 2010 arrestert på et filmsett. Begge ble beskyldt for å ha laget propaganda mot Iran, idømt fengsel i seks år og gitt et 20 år langt forbud mot å lage film. Heldigvis ble dommen redusert til ett års fengsel og til slutt opphevet takket være kausjon.

Rasoulof lyktes i å regissere den strålende Mannen mot strømmen (2017) og smugle den ut til internasjonale festivaler. De siste årene har han stadig vært i klammeri med rettsvesenet som mener at han driver med «propaganda mot systemet».

[ Norske Håvard reiste verden rundt for å finne ut om sensur kan ha noe for seg ]

Militærtjeneste

Det finnes ingen djevel er en vond øyeåpner og systemkritikk som svir. Gjennomføringen av henrettelser forbindes i stor grad med det å være soldat. Det inngår i den obligatoriske militærtjenesten at soldater må sparke vekk krakken under den dødsdømtes føtter.

Den som nekter å utføre militærtjeneste for å slippe unna en slik oppgave, får verken førerkort eller pass – det er den djevelske logikken som gjør alminnelige mennesker til bødler.

I en av novellefilmene diskuterer seks soldater for og imot å adlyde ordren, som gjerne kommer klokka fire-fem om morgenen – mange har resignert og innser at de ikke har noe valg.

Bare én soldat er så fortvilet og desperat at han går til drastiske skritt for å unngå å gjøre det forferdelige. Det er blitt en rørende fortelling om menneskets vilje til å følge sitt moralske kompass og slåss for at man som iraner en dag skal få arbeide i frihet uten tvang.

Det finnes ingen djevel er en vond øyeåpner og systemkritikk som svir

—  Kristin Aalen

Selvrespekt

Rasoulofs sterkeste fortelling skildrer soldaten som går med på å bli bøddel bare for å få langfri og besøke kjæresten. Dermed legger han ut på en eksistensiell reise som blir skjebnesvanger for dem begge. Her lykkes Rasoulof virkelig med å fram hvordan dødsstraff som system bryter ned menneskers selvrespekt. Novellen gir oss følelsesmessige sjokk på sjokk ved hjelp av en mesterlig personskildring.

Sår er også historien om den legeutdannede mannen som ser tilbake på hva det har kostet ham å nekte å drepe mennesker da han var ung. Midt i livet får han besøk av en ung slektning som har vokst opp i Tyskland. Hun har vondt for å begripe dilemmaet han har stått i – selv er nemlig hun mest opptatt av at man ikke skal drepe dyr.

Men går man med på å følge systemet, kan man bli som en levende død, skal vi tro det livløse ansiktsuttrykket til bøddelen som ikke opponerer. Grytidlig om morgenen utfører han henrettelsene, om ettermiddagen lever han et rutinepreget hverdagsliv knapt uten spenning.