Anmeldelser

Nobelpris-vinneren med renskåren poesi om vårt forhold til døden

Selv om Louise Glücks dikt tar blomstens verdensanskuelse, er stilen så langt fra et poetisk «blomstrete» språk som du kan komme.

Da Nobelprisen i litteratur ble utdelt i 2020 kom navnet Louise Glück som en overraskelse for de fleste her hjemme. Riktignok var det ikke utenkelig at prisen skulle tildeles en amerikansk poet, men øverst på oddslisten over forfatterfavoritter tronet den amerikanske poeten Anne Carson. Louise Glück fantes riktignok på norsk, i forlaget Oktobers gjendiktningsserie. Samlingen Averno er gjendiktet av Per Petterson. Etter tildelingen av prisen fikk denne utgivelsen sin egentlige fødsel blant norske lesere.

---

Vill iris

Bok: Poesi

Louise Glück

Vill iris

Gjendiktet av Ingvild Burkey

Oktober 2021

---

Gjennombruddsboken

Der Louise Glück for de fleste norske lesere er et relativt nytt bekjentskap, er hun blant amerikanske poesilesere et viktig navn som noen. Boken Vill iris, nå presist gjendiktet til norsk av Ingvild Burkey, kom ut i 1992 og ble Glücks store gjennombrudd. Boken ga henne Pulitzer-prisen og med det en helt sentral plass blant amerikanske samtidspoeter.

Glück sier selv at hun skrev samlingen i løpet av seks uker. I boken tar fortellerstemmen perspektivet til blomstene i hagen. Men selv om disse diktene tar på seg blomstens språk og verdensanskuelse, er stilen så langt fra et poetisk «blomstrete» språk som du kan komme. Dette er hard, renskåren poesi om livets vanskelige premisser og mange paradokser.

Åpningsdiktet begynner slik:

«Der lidelsen endte

var det en dør.

La meg snakke ut: det du kaller døden

kan jeg huske...»

Gluck

Hvordan leve med sorg og tvil

Vill iris er en intenst og tidvis smertefull bok, der blomstene ser oss, ser livet og døden med et annet blikk. Indirekte, gjennom blomstene, stiller poeten spørsmål om hvordan vi kan leve med sorg, tvil og selvransakelse som i øyeblikk kan virke uutholdelige, altoverskyggende. Måten poeten tar opp noen av disse uløselige problemstillingene, skaper poesiens egenart.

«Vill iris» er en intenst og tidvis smertefull bok, der blomstene ser oss, ser livet og døden med et annet blikk.

—  Erdre Ruset

Selv om diktene slett ikke har en vanskelig inngangsterskel for leseren, er de heller ikke dikt som tilfaller en enkel form, en løsning. I mangel på en mer elegant måte å formulere det på: som leser må man jobbe med disse diktene hele tiden, hele veien gjennom samlingen. De tar ikke slutt ved endt lesning, man føler et behov for å gå tilbake til dem nesten umiddelbart. Allerede i samlingens andre dikt får denne leser et eksempel på Glücks enkle, men svimlende bildebruk:

«...Noah sier dette er en feil depressive gjør, å se seg selv

i et tre, mens den sorgløse

vandrer i hagen som et fallende løv, et bilde

på delen, ikke det hele.»

Stillfarent og presist

For meg er det detaljen med det fallende løvet, som transporteres til måten man lett vandrer gjennom hagen, som her treffer helt presist. Hvordan poeten turnerer bildet med hagen, treet og løvet, i et så tett og en så forbløffende formulert tanke, gir en pekepinn på hvilket teknisk eminent nivå Glück skriver. «Jeg liker ikke stadionpoesi. Jeg liker «kom nærmere jeg vil hviske deg i øret»-poesi.» har poeten sagt i et intervju – og legger til at hun liker å lese dikt på papiret, og ikke høre dem lest høyt. «Jeg lytter med øynene.» sier Glück.

Det spektakulære i disse diktene ligger skjult under en ikke så spektakulær overflate.

—  Endre Ruset

Med det i minne kan man kanskje forstå hvorfor Glück har listet seg noe stille inn i bevisstheten til sine lesere. Det spektakulære i disse diktene ligger skjult under en ikke så spektakulær overflate, ettersom Louise Glück skriver nokså lavmælte og til dels introverte dikt, som er lite sitatvennlige og er utstyrt med lite utvendig språkfyrverkeri. Men den stille, intense meditasjonen gjennom blomstenes stemme i Vill iris, bør være en god inngang til Glücks mørke, men heftige poetiske forfatterskap. Slik diktet «Markblomster» munner ut i en av Glücks nesten brutale åpenhet mot eksistensen på jorden:

«...Din fattige

forestilling om himmelen: fravær

av forandring. Bedre enn jorden? Hvordan

skulle du vite det, du som står midt iblant oss

og er verken her eller der?»

Gå døden i møte

I Book Riots nylige podcast om Glücks poesi, diskuterer man dødsbevisstheten i forfatterskapet. Glücks dikt er ikke dødsdikt. Det er ikke dikt som søker døden, men som handler om hvordan vi kan leve livene våre samtidig som vi anerkjenner at vi skal dø. Det er dikt som undersøker måter for hvordan vi kan gå nettopp døden i møte uten å flykte fra den, late som om den ikke er der, eller fornekte den. Vill iris, solid gjendiktet av Ingvild Burkey, er et glimrende eksempel på hvordan disse tankene kan skildres i dikt, og en sterk inngang til Louise Glücks forfatterskap .

Les mer om mer disse temaene:

Endre Ruset

Endre Ruset

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser