Anmeldelse: Johan Dalenes fiolin synger med stor intensitet

Det må være tillatt for en såpass elsket kritiker som jeg å ha visse kjepphester. For eksempel er jeg veldig imot at ungdom skal tilregnes lyse fremtidsutsikter. I tillegg til vitaliteten, kraften i følelsene og det fantastiske utseendet deres skal de også få høre at eventuelle svakheter vil forsvinne med tiden? Jeg mener, hva med oss da? Vi gjør tabber vi også, og det er ingen som sier «han er nå bare 59». Nei, ungdommen får definitivt ikke noe gratis av denne anmelder.

---

Album: Klassisk

Nordic Rhapsody

Musikk av Sinding, Stenhammar, Sibelius, Nielsen, Rautavaara, Grieg

Johan Dalene, fiolin & Christian Ihle Hadland, piano

BIS 2021

---

[ – Jeg kan ikke huske å ha hørt Bachs flerstemthet gjort finere noen gang ]

Virkelig gode musikere

Fiolinisten Johan Dalene er et fenomen. Han ville ha vært det også om han var 41 og spilte som han gjør, og ikke 21 som han er. De som har sett ham opptre, vet hvor ett med musikken og instrumentet han er. Det er et vakkert syn. Han har den sjeldne evnen til å fokusere hele seg inn i musikken og spillingen. Nå kan man høre ham på plate igjen, halvannet år etter den første, oppsiktsvekkende utgivelsen hans. På programmet denne gangen står noe så usexy som kammermusikk av nordiske komponister – Sinding, Grieg, Nielsen og så videre.

Dalene går ikke for uangripelighet, men presser uttrykk ut av instrumentet. Jeg elsker dette.

—  Tore Hegdahl, kritiker

Spillingen er derimot full av lidenskap og futt. Det er rart hvordan musikk som i seg selv ikke har så mye på hjertet, blir interessant når den spilles av virkelig gode musikere. Vi får demonstrert det på denne platen. Stykker som Carl Nielsens «Romanse» og Wilhelm Stenhammars «To Sentimentale Romanser» blir plutselig fargerike og levende. Det er en flott vilje her til å komme lytteren i møte. Det merkes både på hvordan programmet er satt sammen, og hvordan musikken blir fremført. Dalene er en som holder musikken frem, om det er heftig virtuoseri eller bare en smektende, liten melodi. Og han blir ledsaget på det vakreste av pianisten Christian Ihle Hadland.

Ufattelig god teknikk

Platen åpner forrykende. Dette ordet har mer eller mindre forsvunnet fra norsk dagligtale, men i det trange dalføret som heter klassiske musikkanmeldelser, har det overlevd. Uansett passer det her, på fremføringen av Christian Sindings Suite i gammel stil. Særlig de to yttersatsene er jo musikk med veldig mye spilling per minutt. Begge musikere har ufattelig god teknikk. Det er som en lek. Samtidig hører vi med en gang det som er noe av spenningen på platen, hvor ulik tilnærming de to har. Dalene er utadvendt og energisk, mens Hadland er myk og avspent. Selv i den syngende andresatsen er det tydelig. Dalenes fiolin synger med stor intensitet, ikke minst i dybden. Hadland har en stille, ensom klang. Det er veldig vakkert sammen.

[ Høydepunktene står i veien for hverandre i Kåre Nordstogas virtuose orgelkonsert ]

Det er jo sånn at hvis en musisering er litt karakterfull, er den som regel også litt ensidig. Dalene har en tendens mot det virtuose i spillet sitt. Han er ikke redd for noe, i alle fall ikke for å bruke virkemidlene i fiolin-kofferten. Tvert imot er det som om han leter etter muligheter for å ta dem frem. Bueføringen er enormt intens straks musikken åpner for noe i den retning, ofte sklir han opp på tonene nedenfra, det som med et nydelig ord heter portamento, og han drar veldig på hver eneste gang han bruker den dypeste strengen på fiolinen. Uansett vanskelighetsgrad er det et sterkt sug i tonen. Flere ganger er det som å lytte til gamle innspillinger med virtuoser av typen Nathan Milstein. Han går ikke for uangripelighet, men presser uttrykk ut av instrumentet. Jeg elsker dette. Noen steder merker jeg likevel at jeg blir litt i tvil, særlig i de sangbare partiene, for eksempel i den nevnte langsomme satsen fra Sindings suite. Det er som om det ikke er full følelsesmessig dekning for intensiteten, som om det er – ja, nettopp et virkemiddel.

Til Budapests konditorier

Derfor blir jeg veldig glad når jeg hører stillheten rundt tonen hans i Einojuhani Rautavaaras Notturno e danza, selve hjertet på platen og – for meg i hvert fall – det mest interessante stykket av alle. Her er Dalene helt nær. Spillet er rent og klart, det er ingen fiolintriks. Like rørende er måten han spiller Sibelius’ Berceuse på, så fritt som om de fant på musikken der og da. Her eksperimenterer han også litt med vibrato og klang. For meg kunne han gjort mye mer av det, over hele linjen. Jeg merker at jeg spisser ører når han tynner ut tonen, skaper stillhet og i det hele tatt går litt utenfor det konvensjonelle.

De spiller Sibelius på en rørende måte, så fritt som om de fant på musikken der og da.

—  Tore Hegdahl

Du får altså Sindings suite og en fargerik fremføring av Griegs første sonate, og mellom dem får du småstykker: Stenhammar, Nielsen, Sibelius og altså Rautavaara. Alt er ikke førsteklasses musikk, men fremføringen er førsteklasses, og da glemmer du det. Musikerne, og særlig Dalene, spiller alt med full pasjon. Den andre av Stehammars Sentimentale Romanser kommer for eksempel i en fryktløs versjon som tar deg rett til mellomkrigstiden, til Budapests konditorier og musikere med utspilte nesebor. Jeg blir stolt av å være skandinav når jeg hører dette.

[ Les alle Tore Hegdahls klassiskanmeldelser her ]

Samspillet er best

Det aller beste ved denne platen er likevel samspillet mellom Dalene og Christian Ihle Hadland. Jeg har alltid likt spillet til Hadland, måten han er seg selv på når han spiller, men jeg tror ikke jeg har hørt ham spille så vakkert noen gang som på denne platen. Det må være kontrasten mellom de to musikerne som gjør det. Jeg elsker at de er så trofaste mot personlighetene sine, at de ikke prøver å nærme seg hverandre i stil, men gir full gass på sitt eget. Dette høres ut som dårlig samspill, men det er det ikke. De spiller tett opp mot hverandre. Dalene er jo en sann virtuos, pågående og intens. Du hører veldig mye fiolin når han spiller. Hadland går den motsatte veien. Spillet hans er lett og mykt. Det er som om alt han gjør er å åpne pianolokket – ut strømmer det musikk og følelser. Han er sterk på det som Dalene er svak på, nemlig kunsten å gjøre seg selv og tonene sine gjennomsiktige.