Tar oss med fra ateismens fødsel til unnfangelsen av sekulære skapelsesmyter

Om du snakker med enkelte ateister i dag, vil du høre at den ateistiske posisjonen er den mest naturlige ting i verden. Ateister er hva vi alle ville vært, om vi forble ubesudlet av ideologier og overtro. Slikt som lurer oss til å tro på usynlige skikkelser og bruke religion som maktmiddel, lyder resonnementet.

Disse forslår at ateisme ikke er en posisjon man må forsvare. Den er en negasjon – et fravær av gudstro, lik hobbyen ikke-samling av frimerker. Denne nydefinisjonen har vært brukt i alt fra å rettferdiggjøre intellektuell latskap, til mer utspekulerte, politiske strategier. Ved å redefinere ateisme til et slags nøytralt utgangsposisjon, kan man hevde at alle tankesystemer som ikke er ateisme, er fremmedelementer, som må legitimere sin plass i offentligheten.

Ateismen ikke selvskreven

Et mer nyansert syn, er at vi alle er mennesker med ulike metafysiske forpliktelser, som forsøker å gjøre rede for virkeligheten og vår tilnærming til den. Da må også ateister forsvare sine posisjoner, på lik linje med alle andre virkelighetsforståelser. Og da vil man også oppdage at de ideene som ga opphavet til dagens ateisme ikke har noen selvskreven og naturlig plass i menneskehetens historie. Den er en sjeldenhet, og det var aldri noen selvfølge at vi ville havne her. Men den ble likevel født fra uforutsette utviklinger, særlig innenfor kristen teologi.

---

Bok: Sakprosa

Lars Sandbeck

Den gudløse verden. Ateisme og antireligion i en postkristen æra

351 sider

Eksistensen 2020

---

Med denne historiske analysen er den danske teologen Lars Sandbeck på sitt beste, i boka Den gudløse verden, som utkom i fjor. Han har brukt mye tid i religionskritiske Facebook-forum. Denne selvtukten brukes som research til boka, tilhørende et imponerende utvalg av kilder og historiske dypdykk som overses av de fleste.

Teologisk strid ga ringvirkninger

Sandbeck tar oss med tusen år tilbake, til et nesten ukjent punkt av idéhistorien, hvor debatten raste om hvordan forstå relasjonen mellom Guds natur og vilje. Små spissfindigheter fikk enorme følger. Mens Guds vilje tidligere hang uløselig sammen med Guds fornuft og godhet, ble den nå holdt frem som suveren og utøylet. Snarere enn garantisten for orden, ble Gud et faretruende uromoment. I dette kaoset måtte mennesker selv ta kontrollen. Vi underla oss naturen, som ble tolket på nytt i matematikkens språk. Og dersom Guds eget logos ikke nødvendigvis var nedfelt i skaperhandlingen, var de første frøene til en stadig mer radikal skeptisisme sådd. Gud ble først skjøvet på avstand, som i deismen på 1600- og 1700-tallet, deretter fjernet helt.

Snarere enn garantisten for orden, ble Gud et faretruende uromoment.

—  Daniel Joachim Kleiven

Jeg tror Sandbeck har rett i det. Vi finner, tross enkelte forsøk, lite gjenkjennelig til vår ateisme i den før-moderne verden. Aldri tidligere var det mulig å forestille seg naturen som en selv-eksisterende, avfortryllet enhet, regulert av et sett med lover. Mennesket hadde aldri før vært en isolert, tenkende substans, et individuelt, pansret selv, lukket fra krefter utenfra. Ateismen kunne fødes.

Sandbeck tar oss videre til unnfangelsen av de sekulære skapelsesmytene. Vi trengte nye narrativ å fortelle, og fant på historien om en innbilt mørk middelalder, samt en frelseshistorie om en lys, ateistisk opplysningstid, hvor fornuft og vitenskap skapes ex nihilo, og kunne anvendes i målet om paradis. Det krevde omskrivinger av historien, slike som den falsifiserte, men tilbakevendende konflikt-myten mellom kirke og vitenskap.

Sikter på billig motstand

Den største innvendingen mot boka, er at Sandbeck gjør det lett for seg ved i hovedsak å gå etter enkle meningsmotstanderne. Han lærer oss mye om svake argumenter og mytefortelling fra nyateister og nettfora-ateister. Det er en forståelig prioritering, siden de har stor kulturell innflytelse. Mange har hørt om en Richard Dawkins eller Sam Harris. Langt færre, selv blant ateister, kjenner dypsindige ateister som en Oppy eller Wielenberg.

Den største innvendingen er at Sandbeck gjør det lett for seg ved i hovedsak å gå etter enkle meningsmotstanderne.

—  Daniel Joachim Kleiven

Sandbeck skriver selv: «Man har først en god og overbevisende sag, når man har gjendrevet sin motstander, hvor han står sterkest». Dette grepet heter «å stålmanne», hvor man leter etter sterkeste representant for synet man kritiserer.

Men når Sandbeck selv analyserer den ateisiske posisjonen, i form av naturalisme, troen på at naturen eksisterer alene som et lukket system, setter han raskt likhetstegn til dens mest ekstreme, reduktive variant. Det er den mest logisk konsistente, forteller han, uten å utdype stort. Han velger ekteparet Churchland og Alex Rosenberg som representanter, selv om de nyter lav utbredelse blant naturalister, fordi de mener slikt som at alt virkelig må kunne reduseres til hva fysikken kan granske. Bevissthet, liv, mening, verdi og kvaliteter er følgelig ikke egentlig ekte, men må «oversettes» til forklaringer i termer av fermioner og bosoner.

Først i en fotnote anbefaler han å lese David Bentley Hart for å forklare hvorfor ikke-reduktive varianter feiler. Som stor fan av Hart, samstemmer jeg i den anbefalingen. Men for alle som sitter med denne boka, fremstår det likevel som et stort hopp, og oppriktige ateister kan bli skjøvet vekk fra Sandbecks bok fordi de føler seg feilrepresentert.

Fra julenisser til virkelighetens ultimate fundament

Sandbeck avslutter likevel med stil ved å dedikere siste kapittel til å klare opp hva som menes med navnet «Gud». Det gjør han bedre enn de fleste, og det trengs. Vår kultur preges av grovt karikerte forståelser av hva som menes med «Gud», som gjør videre diskusjoner irrelevante.

Vår kultur preges av grovt karikerte forståelser av hva som menes med «Gud».

—  Daniel Joachim Kleiven

I klassisk teisme, som dominerer de store monoteistiske tradisjonene, er ikke Gud en avgrenset ting, som tar plass i universet og konkurrerer med naturlige forklaringer. Nei, Gud transcenderer og opprettholder universet og alle dens regelmessigheter. Gud er «Eksistensen selv», nærmere oss enn noe annet, samtidig radikalt annerledes alt annet vi kjenner. Språket vårt når ikke frem, selv om vi kan forsøke å nærme oss med våre analogier.

Å ligne dette med tro på julenisser, feer eller Zeus, er ikke smart retorikk. Det viser kategorifeil som demonstrerer at personen du prater med er komplett uvitende om idéhistorien og trenger voksenopplæring før de er i stand til å delta i en informert samtale. I mellomtiden finnes det nok av kloke ateister å samtale med, hvor man kan lære mye av å bryne virkelighetsforståelser mot hverandre.