Norske Håvard reiste verden rundt for å finne ut om sensur kan ha noe for seg

En svensk nynazist-demonstrasjon utgjør rammeverket for Håvard Fossums NRK-aktuelle Møt sensorene. Etter å ha klappet en politihest og konversert høflig med rytteren, vender han kameraet mot et truende opptog som maner til vold og rasisme. Nazistene blir nærmest eskortert av politiet. Er virkelig ytringsfriheten så hellig, spør dokumentaristen seg. Kunne man ikke bare forbudt disse demonstrasjonene?

Deretter serveres vi arkivklipp med radikale uttalelser fra en islamist, en rasist og en pastor som ønsker at kvinner skal tie i forsamlinger. I Vesten har man en grunnlovsfestet rett til slike ytringer, men hvordan fungerer det i land der myndighetene undertrykker dem?

---

Dokumentarfilm

Møt sensorene

Filmskaper: Håvard Fossum.

Lengde: 58 minutter.

Tilgjengelig på NRK TV.

---

[ Bygde-freakshowet «Velkommen til Utmark» blander humor og tragedie på en lite kledelig måte ]

Lov mot netthets

Håvard Fossum ønsker å få nettopp representanter for sensur i tale, og legger ut på en verdensomspennende reise. Han snakker med forsvarsministeren i Sør-Sudan, verdens tredje mest korrupte land. I Tyskland forteller en avdelingssjef i justisdepartementet om de enormt mange ofrene for nettdiskriminering, bakgrunnen for en ny lov mot hets i sosiale medier. Landet har satt seg fore å rydde opp i internett, og publiseres det ulovlig innhold på for eksempel Facebook, risikerer nettgiganten opptil 50 millioner euro i bot.

Teselskap

I filmens mest underholdende sekvens, tas vi med til en arbeidsdag i det indiske filmtilsynet: I kinosalen teller funksjonærene tilfeller av sex, vold, røyking og ikke minst ukvemsord i en engelskspråklig film. Samtalen etterpå er frimodig og gemyttlig, også når Fossum stiller dem veggs. Et sensor-ektepar inviterer sågar filmskaperen hjem på te.

Dagen etter skal Lipstick under my burka vurderes, en spillefilm som rommer feminisme, sex og islam. Både regissøren og filmtilsynets direktør er til stede. Filmen refuseres uten begrunnelse. «Samfunnet er som en familie», sier direktøren til Fossum senere. Han anser seg selv som en mild, men bestemt far.

Fossum gjør et retorisk poeng av at USA er det eneste landet han ikke fikk sensurmyndighetene i tale, og det er definitivt ironisk i en nasjon kjent for sin grunnlovfestede ytringsfrihet

—  Einar Aarvig

Konfekt til ayatollahen

I Iran fornærmer Fossum et medlem av Revolusjonsrådet: «Med «frihet» menes egentlig «seksuell fordervelse», sier han. Senere uttaler en stor-ayatollah seg, i vennlige termer, om farene med homofili og utroskap. At Fossum hadde med seg konfekt til ham, kan ha bidratt til stemningen.

Vi får også et skjult kamera-møte med kinesiske nettmoderatorer som tjener penger på å sende informasjon om folks ytringer og meninger til Beijings politiske ledelse, og et intervju med en redaktør som mener Dalai Lama var en slaveeier. Materialet er oppsiktsvekkende, men Fossum velger å la filmens finale foregå i amerikanske maktkorridorer.

Etter at Obama innførte lover for å hindre lekkasjer til pressen, oppfattes USA som mindre ytringsfrihetsvennlig. Man risikerer for eksempel dommer for spionasje og i verste fall dødsstraff for å snakke om fremgangsmåtene til amerikanske styrker i Irak og Afghanistan. Varslere får stadig vanskeligere forhold. Fossum gjør et retorisk poeng av at USA er det eneste landet han ikke fikk sensurmyndighetene i tale, og det er definitivt ironisk i en nasjon kjent for sin grunnlovfestede ytringsfrihet.

Overbevist

Dokumentarstilen er håndholdt og slentrende. Filmskaperens engelske fortellerstemme – filmen har åpenbart internasjonale ambisjoner – er ofte opprørt og sint, og tyr gjerne til banning. Om det er et uttrykk for frustrasjon eller et pek til verdens sensurmyndigheter, forblir et nokså åpent spørsmål.

Den naturalistiske og uformelle måten Fossum møter intervjuobjektene på, skaper en åpenhet som utfordrer fordommene: Har de noen poenger, disse sensorene?

Vi møter sensorer som er avveiende og menneskelige og ikke iskalde roboter som klipper bort alt «galt» med laserpresisjon. Alle er overbeviste over at de gjør noe godt for samfunnet de lever i, at de hindrer spredning av umoral.

Historikerens rygg

Fortroligheten mellom filmskaper og intervjuobjekter varierer: fra godstemning med imamen i Irak til mer forretningsmessige og bryske offiserer i Sør-Sudan. Uttalelsene til den amerikanske kulturhistorikeren Robert Darnton kommer i hurtig gange i Harvards bibliotek, med Fossum halsende bak – vi ser først og fremst ryggen til den pratende. Sekvensen – heseblesende, informasjonstett, personlig og smått kaotisk - er symptomatisk for filmen som helhet.

Halvhjertet

Møt sensorene-versjonen på NRK TV varer i lineær-tv-vennlige 57 minutter, den er en komprimering av den førti minutter lengre kinoversjonen. Det kan se ut om enkelte sammenhenger har gått tapt, når Fossum uttrykker misnøye over at den tyske lovgivningen er «halvhjertet», sier han ingenting om hvorfor. Vi får heller ingen lenger resonnementer om sensur i seg selv, det kunne vært interessant med et mer hevet blikk, enda større perspektiver på sensurens historikk, filosofi og natur.

Hva skal vi tenke når filmen rundes av med nok et blikk på de politibeskyttede nazistene i Sverige? Burde ytringsfriheten deres begrenses og hvordan ville det i så fall påvirket temperaturen i innvandringsdebatten?

Filmen gir får svar, men maner til refleksjon. Kanskje ville den blitt enda dypere hvis NRK hadde valgt å bruke den originale kinoversjonen, det kan virke som de utelatte førti minuttene inneholder vesentligheter.