He Dong er en betydelig poet. Hun har utgitt åtte bøker, tre i Kina og fem i Norge. De norske utgivelsene er tospråklige.
I sin nye bok måneglass (sic) bygger hun sitt poetiske univers på det vi i Vesten ville kalle undring, men behandlet med litt andre virkemidler. Fenomenene fremtrer ofte i form av paradokser, som i den ur-gamle forandringsboken I Ching (opprinnelig en naturkalender for datidens naturhushold). Hertil kommer kunnskapene hun henter inn fra blant annet kvantefysikken; en kunnskap som i disse diktene ser ut til å gå hånd i hånd med dikt-jegets subjektive erfaringer, som ellers kan være både temperamentsfulle og humoristiske.
[ De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi ]
Glass, dybde
Hvis dette lyder litt abstrakt er det fordi måneglass aspirerer til et visst filosofisk nivå. Materialet glass og fenomenet avstand og fravær er innprentet i utgivelsens poetiske univers. Titteldiktet åpner slik:
Glasset fødes av en illusjon
Nyter å betrakte seg selv i dybden
...
Hvordan kan glass ha dybde, og ikke minst, hvordan kan glass nyte? Nå er det ikke sikkert at den første verselinjen avføder neste linje på samme nivå, så hvem nyter? Nytelsen selv? He Dong benytter tilsynelatende ofte det stilistiske middelet besjeling. Eksempler: «en mystisk ryggsekk/ strever seg fremover» og «skikkelsen din vandrer/ langs bindersens indre ring».
---
Bok: Poesi
He Dong
måneglass
Gjendiktet til norsk av Yinni Hu i samarbeid med He Dong
104 sider
Gyldendal 2021
---
Syklisk
I ulikeartede poetiske bevegelser – noen som gedigne sprang fra dimensjon til dimensjon, andre snirklete som bare ord og bokstaver kan være det – koder poeten inn en relasjon mellom to mennesker. Det minner om en syklisk bevegelse:
når din overflate
svinner hen
formes mitt savn og
tapte kjærlighet
til tankenes ring
endene møtes – en omsluttet flate
...
Ring blir til flate, flate blir omsluttet av en ring?
Tøft sagt
«hvitt fravær» og «lysflekker» er betegnelsene på bokens to deler. Den første delen holder høyest nivå. Den andre delens flekker er ikke bare av lys. Til gjengjeld et mer kjempende dikternærvær der, ja, et visst strev med å formidle bruddstykkene av en historie. Poeten betror at hen alltid dukker ufrivillig opp der hen ikke burde være (antakelig også kvantefysisk), men etter en liten liste med fortredeligheter kommer den selvironiske innrømmelsen: «dermed tør jeg ikke lenger/stole på/mitt eget autofokus». Tøft sagt av en poet!
Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid.
— Freddy Fjellheim
Det norske språket i boka holder stort sett god flyt og ivaretar veldreide brudd, men dessverre halter samarbeidet mellom poeten og gjendikteren flere steder, for eksempel anglisismen i dikt-tittelen «for van Gogh». Er det en dedikasjon, skal det stå «til van Gogh».
Kvantefysikk og forandring
He Dong forsøker å nærme seg kvantefysikkens parallelle universer, det vil si at ett fenomen kan opptre i flere dimensjoner samtidig. Jeg teller til fire dimensjoner i diktboka måneglass, iberegnet den dimensjonen som kalles poesi. «Besjeling» kan i denne sammenheng forstås som et vestlig retorisk begrep utviklet i en romantisk tradisjon. Kanskje begrepet også kommer fra villfarne sjeler som ikke vet ordet av det før virkeligheten melder seg uventet i et dikt eller en gjenstand.
[ «Kristin Berget med poesi utan tydelege bodskap, men med spor etter klimakatastrofe» ]
Siden Buddha opptrer i denne diktsamlingen aner vi konturene av et rom som både kan være tomt og fylt på samme tid, om så bare i kraft av å tilhøre et kosmos der den iboende naturkraften blir uendelig ekspansjon. I den gamle kinesiske naturtenkningen er forandring og forvandling i naturen alltid en overraskelse for mennesker som lukker seg om sine forventninger. Dermed blir menneske-naturen avhengig av forandring for å henge med i den kosmiske runddansens naturbetingelser. Et av de beste diktene i måneglass heter nettopp «parallelle universer»:
skyhøye bygninger falt inn i
en glassklar regndråpe
steintrapper
lik en kåpe som glir av skuldrene
...
He Dong tøyer naturbegrepet, og hun sprenger lesningens forventninger med noen pulserende farger som ikke skimtes så ofte i vår nordiske synsverden.