Godt å le! Denne barnebokdebutanten fortjener mange lesere

Hun er en luring, barnebokdebutanten Kine Jeanette Solberg. Riktignok er temaet i denne boka trist. Det handler om Kaja som strever med vennetilknytning på skolen. Det er faktisk så ille at moren bestemmer seg for å flytte til et annet sted, så datteren kan få en ny start.

Mangler antenner

Kaja er ei sterk jente, både fysisk og psykisk, men hun mangler litt, skal vi si, antenner. Derfor roter hun seg lett opp i konflikter. Men hun er morsom. Kvikk i hodet og snar i snuinga gjør hun stadig overraskende taklinger av de utfordringene hun møter. Leseren blir tatt med hit og dit i brå kast og vi må le, enten det er lov eller ikke. Mange av hennes (kort)slutninger er tankevekkende, og uansett er det underholdende, men etter hvert aner man uråd. Dette kan jo ikke gå bra i lengden.

---

Bok: Barn

Kine Jeanette Solberg

Ikke lov å le

158 sider

Aschehoug 2021

---

Det drar seg skikkelig til i andre halvdel av boka, der vanskelighetene tårner seg opp såpass høyt at hun velger det velkjente trikset med å rømme hjemmefra.

Gale Grete

Det som skiller denne rømmingen fra de vanlige, er at Kaja får med seg den gale damen som bor i nabohuset. «Alle» vet at Grete er gal, men Kaja er faktisk blitt venn med henne, så det er kanskje ikke så rart at hun kaster seg henrykt med på flukten. Det fungerer i alle fall som et originalt element i historien, og er antakelig ikke mer usannsynlig enn flere av de andre delene av den.

[ «Selv ikke tyngdekraften er til å stole på i denne boka.»  ]

Løgn og integritet og sånn

Mammaen i boka gjør så godt hun kan. Hun virker oppriktig kjærlig og hjelpsom, selv om hun strever med å klare brasene som alenemor. Pappaen hører vi ikke noe om. Det er heller ikke mange andre karakterer i boka, så det er et oversiktlig persongalleri. Det meste av fortellingen handler om det som går for seg i Kajas hode. Det er et interessant grep, for det er jo slett ikke alltid at det som kommer ut av munnen er et korrekt konsentrat av det hjernen har konkludert med. Snarere tvert imot. Løgn kan ofte bli vurdert å være den beste løsningen i mange situasjoner. Snakke lærere etter munnen for eksempel, er ofte hensiktsmessig. Og Kaja gjør seg sine interessante betraktninger, blant annet om integritet. Hun har snappet opp fra ei bok mamma har på nattbordet at det er noe man har hvis man gjør det man vil helt innerst inne i seg selv. Hun sammenligner det med dyr, som ikke bryr seg om hva andre mener. Så da har de antakelig integritet, konkluderer hun.

Boka minner oss på at det ikke alltid er så om å gjøre å finne sin plass lydig midt i stimen.

—  Marianne Lystrup

Slik filosoferer Kaja seg gjennom tilværelsen. Det er spennende å følge henne på hennes både tamme og ville veier, og heldigvis går det ikke så ad undas som man kunne frykte.

Erfaren debutant

Kine Jeanette Solberg er slett ingen debutant som skrivende. Hun jobber som produsent og manusforfatter for TV og radio og har gitt ut en roman. Så hun sitter inne med masse erfaring og kunnskap når hun med Ikke lov å le har skrevet sin første barnebok. Den fortjener mange lesere, for den er både drivende spennende siden vi blir nysgjerrige på hvordan Kaja skal komme unna med sin rare oppførsel, den er underholdende skrevet fordi den portretterer en artig unge, og så rommer den dessuten mye klokskap. Ikke minst påminnelsen om at det ikke alltid er så om å gjøre å finne sin plass lydig midt i stimen.

[ Gi meg en klem: «Simona Ciraolo har laget rett bok i hudsultens tid» ]

Kaja kan være en inspirerende rollemodell for mange barn – både de overordentlig veltilpassede som trenger hjelp til å riste seg fri, og de uregjerlige, som trenger å høre at det er håp for dem, selv om de ikke er helt A4. Og dessuten: Det er godt å le. Vi tar oss friheten, selv om tittelen advarer mot det. Det var nok ikke bokstavelig ment – hun var lur der, Solberg.