All god musikk er mangefasettert. Lys, mørke, sårbarhet, fryd, tingene avløser hverandre, brytes mot hverandre. Men i Bachs musikk er alt tilstede samtidig. En følelse er aldri helt ren, sinnet aldri helt formørket. Selv klagesangene er fylt av indre kraft. Og det er alltid, alltid en melankoli der, selv i de livligste øyeblikkene. Bach, det er bekk på tysk, og det er et fint bilde på hvordan dette oppleves. Det er som å stå ved en bekk i skogen. Du må stanse og høre etter for å få det med deg: Lyden av bekken kommer fra mange steder på en gang. Det er mange forskjellige lyder, lyse og mørke, energiske og rolige. Alt foregår samtidig.
Det er dessert-generasjonen vi hører, med sine skuldertrekk og sitt hvorfor ikke? Det er så befriende og så vakkert. Og vi er nærmere Bach enn noen gang.
— Tore Hegdahl, anmelder
---
Album: Klassisk
J. S. Bach
Harpsicord Concertos II
Il pomo d’oro & Francesco Corti, cemballo
Pentatone 2021
---
Lytte til bekken
Det er dette som kalles polyfoni, flerstemthet, i betydningen flere melodier samtidig. På sitt beste, som hos Bach, gir det musikken en enorm livlighet. Du blir klar over at akkurat slik er livet ditt også. Mange lag av virkelighet oppå hverandre. Motstridende følelser blandet i en ubegripelig og levende helhet. I Bachs musikk er polyfonien tilstede overalt, ikke bare i de strenge fugene. Det virker ikke som han klarte å la være. Nå er det kommet en plate med Bachs klaverkonserter hvor du virkelig kan oppleve dette. Jeg kan ikke huske å ha hørt det så fint gjort noen gang. Den er full av yrende liv. Det er som å stå ved bekken og lytte.
De som spiller er cembalisten Francesco Corti og ensemblet Il pomo d’oro, italienere med andre ord, og folk fra øverste internasjonale hylle. Men det er ikke hyllen det kommer an på. Det er mange på den hyllen som spiller rigid eller kjedelig, eller hjelpe meg begge deler. Corti og Il pomo d’oro spiller med vidd. Platen er andre del i en serie på fire planlagte utgivelser med alle Bachs klaverkonserter. Jeg har også hørt første del, som kom i fjor, den er veldig flott spilt. Men den nye utgivelsen har noe helt eget ved seg, som har med frihet å gjøre, og som lager denne følelsen av at ting skjer samtidig.
[ Moddi går Oslo-Trondheim og skriver musikk på veien ]
Utenom notene
En ting er at ensemblet tar seg friheter med musikken, og gjør mye som ikke står i notene. Slik stilen krever, er det selvfølgelig et overskudd av triller og utsmykninger. Strykerne tillater seg også pizzicato i stedet for bue mange steder. Dette har jeg hørt i solomusikk, særlig hos gambister, men aldri i orkestermusikk. Det gir en herlig virkning, det slipper luft inn i veven av stemmer. Corti gjør også mye som ikke står i notene, ikke minst forholder han seg fritt til rytme. At musikken svinger som bare det, hindrer ham ikke fra å bremse, dra i toner eller holde igjen for så å slippe.
Men enda viktigere enn at musikerne tar seg friheter, er atmosfæren av frihet som preger musiseringen på hele platen. Det er udogmatisk, avslappet, iderikt, humoristisk, poetisk, det danser, det høres ut som de elsker å spille sammen. Rytmisk er det veldig sofistikert. I tillegg er det veldig klart spilt. Du hører alt som skjer, og det skjer mye. Jeg pleier vanligvis ikke å henge meg opp i hvordan plater er produsert, men her er lyden bare helt fantastisk. Så gjennomsiktig. Alt dette til sammen gir en sjelden opplevelse av mangfoldet og mylderet i musikken.
Her mysser det av liv overalt.
— Tore Hegdahl, anmelder
Skaper luft
Aller best kommer det til sin rett i konserten i F-dur, den hvor ensemblet er forsterket med to blokkfløyter. Særlig i førstesatsen er det et musikalsk mylder og en livlighet jeg aldri har hørt maken til. Jeg vet man skal være forsiktig med ordene «aldri», «alltid» og «for bestandig», men jeg tar sjansen i dette tilfellet. Her mysser det av liv overalt. Et annet høydepunkt er konserten i f-moll, en konsert som ofte blir spilt litt tungt, litt insisterende. Men altså ikke her. Hør selv, hvordan det danser, og hvordan de bruker pizzicato i de raske satsene for å skape luft.
Med f-moll-konserten får du også den berømte, utrolig vakre langsomme satsen. I den hører du hvor fri Corti er med rytmen og hvor fint og levende han spiller på cembalo – tross alt et av de mest rigide instrumenter som finnes. Jeg forestiller meg at Bach har vært fornøyd med denne satsen. I hvert fall brukte han den om igjen som åpning av kantaten med den megetsigende tittelen «Ich steh mit einem Fuss im Grabe», jeg står med en fot i graven.
[ Derfor er ensomhet så uutholdelig ]
Midt i verkstedet
Med disse konsertene er vi idet hele tatt midt i Bachs verksted. Det er knapt en sats her som ikke også er brukt i en annen sammenheng, i en kantate eller en konsert for et annet instrument. Konsertene viser også veldig tydelig hva Bach har lært av Antonio Vivaldi. Noe av det vakreste ved Bachs personlighet var jo hans beundring for andre komponister, som regel komponister langt under hans eget nivå. Det var ingen som betød mer for utviklingen hans enn Vivaldi, fjærvekteren fra Venezia. Man kan lære noe av alle.
Veldig mye vann er rent ut i havet siden Gustav Leonhardt og Nikolaus Harnoncourt begynte å spille Bach på historiske instrumenter og med «historisk informert» spillestil på 1960-tallet. Dette var beleste folk som hadde studert kildene og tatt konsekvensene av det de hadde lest og tenkt. Samtidig kunne det merkes at de tilhørte generasjonen som hadde opplevd krigen. De stod med bena i tidens nøkterne og ærbødige Bach-holdning. Det var som om de skyldte å gjøre oppmerksom på at dette er genial musikk. Men det trengs jo ikke, det oppdager vi selv. Senere kom musikere som John Eliot Gardiner og det italienske ensemblet Il Giardino Armonico på banen og ga barokkmusikken akkurat det den trengte, en trippel espresso, men som til gjengjeld ofte spilte litt masete.
Det var ingen som betød mer for utviklingen hans enn Vivaldi, fjærvekteren fra Venezia.
— Tore Hegdahl, anmelder
Bach med skuldertrekk
Alt dette er overstått nå, og særlig på denne platen. Det er dessert-generasjonen vi hører, med sine skuldertrekk og sitt hvorfor ikke? Det er så befriende og så vakkert. Og vi er nærmere Bach enn noen gang.
Til slutt vil jeg minne deg på at i vår tid er det å kjøpe en plate faktisk å gjøre en god gjerning. De strømmetjenestene du vet, en så gullkantet ordning for oss lyttere, de flytter i praksis alle pengene fra musikerne over til IT-gigantene. Og det vil du vel ikke? Så hvis du ser etter en plate å kjøpe, vet jeg om en fin en.
